Monthly Archives

august 2015

40 edderkopper på kjøkkengulvet

edderkopper på kjøkkengulvet

Jeg VET at edderkopper ikke er farlige. Jeg vet det. Men jeg behøver vel ikke like dem.
Det er en grunn til det.
Barndomsminne.
Ikke det beste barndomsminnet.

14 år er jeg, eldst av fire. Hjemme en sommerdag. Gulvet på kjøkkenet er spraglete linoleum – ferskenfarget, brunt og hvitt. Perfekt gulv i et hus med travel mamma og fire barn – frokostsmulene syns ikke.
Ikke edderkopper heller.

Da ser jeg den. Ikke en brun gulvblomst, men en brun edderkopp. Stor. For stor til at jeg orker å ta den i et håndkle og kaste den ut, for stor til at det er greit at den er på kjøkkenet. Stor nok til at jeg får den tunge følelsen i magen. Og altfor stor til at jeg vil tråkke på den. Liker egentlig ikke å drepe edderkopper heller, de er jo ikke farlige.

Men OK, da! Jeg må drepe beistet. Finner flipflopper til mine barbeinte føtter og moser eklingen. Grøss.

Grøsset går over i sjokk: Plutselig vrimler det av bitte små baby-edderkopper overalt! Vrimler!

Satt de på moren som jeg nettopp drepte eller var hun gravid? Hvordan funker det? Har vi lært om dette i biologi? Hvordan kan de bevege seg så fort i alle retninger når de er så bitte små?
Utrolig hvor mye som kan tenkes i en sjokkert hjerne på millisekunder.

Jeg er en hylende, trampende, virvlende furie, hele gulvet får gjennomgå av frenetiske tramp, de små krypene syns jo nesten ikke, men det forbaskede praktiske brunmønstrede gulvbelegget er levende.

Mamma kommer inn på kjøkkenet. Jeg tror hun ler, når hun skjønner at den hysteriske datteren hennes ’bare’ driver å tråkker på edderkopper og ikke har brent seg på strykejernet eller noe.

Jeg liker fremdeles ikke edderkopper.

 

 

Del inspirasjonen:

Ikke alle har gode minner fra skolen

Kristin Daly, russ, Bø 1980, jubileum, minner

Snart russejubileum. Glad forventning, men også litt skummelt.

Jeg leter etter alle 160 på mitt kull. Mange finner jeg, mange snakker jeg med på telefon. Folk høres jo akkurat ut som seg selv! Om de er tjukke eller tynne eller har grått hår eller ikke hår eller mye rynker, om de er besteforeldre eller direktører eller er kreftsyke, det spiller ingen rolle.

Selv om vi ikke har sett hverandre på mange år. Kjernen er der. Den vi ble kjent med så mange år siden. Noen er det veldig godt å snakke med, noen litt rart eller kleint.

Noen finner vi ikke. Noen svarer ikke. Noen bor kanskje i utlandet? Noen vil kanskje ikke bli funnet? Noen er døde, det må vi vel forvente når vi har fylt 50 år, men det er rart. Og trist. Likevel føler jeg at det betyr at vi som lever må leve og nyte livet mens vi har det. Huske de som er borte, fortelle de gode historiene. Så lever de videre i oss.
Vi er ikke lenger udødelige.

Men de andre. De som ikke vil komme.

De som var under radaren. De som var utenfor. Ble de mobbet? Var de ensomme? De som ikke har gode minner de kan mimre om.

”Ja du har funnet riktig nummer, men det er ikke noe vits med mer info. Jeg er ikke glad i sammenkomster og kommer ikke”.

”Jeg involverte meg aldri så mye med folk. Jeg burde ha gjort det. Jeg kjente egentlig ikke så mange, så jeg vet ikke om jeg vil komme”.

Selv var jeg forferdelig sjenert da jeg begynte, men i løpet av de tre årene utviklet jeg meg til den jeg skulle bli. Jeg var visst ikke rar eller stygg eller klønete likevel. Jeg ble voksen.
Kul var jeg aldri, men siste året delte jeg hybel med en av skolens mest populære jenter. Det var mye moro på den hybelen.
Litt drama, litt frustrasjon, men jeg husker best latteren, energien, samholdet. Gode minner.

Husker vi historiene likt?
Hjemmelaget vin i boden. Kysset i bilen etter juleballet. Lukten av røkelse. Det triste blikket til han som var ulykkelig forelsket. Klasseturen til konsert i Oslo. Badeturen. Russerevyen.

Midt på vinteren i andre klasse. Hjemme var 10 mil unna,  jeg bodde på internat.
En kamerat hadde lagt en snøball i sengen min! Under dyna. Iskaldt og klissvått da jeg skulle legge meg og smatt under dyna slik jeg pleide. Hyyyl!

Jeg har sjelden blitt så skremt og så sint, og jeg har aldri hevnet meg så bra:

Han bodde også på internat, og vi hadde inspeksjon en gang i uka. Rommet måtte være vasket. På inspeksjonsdagen snek jeg meg inn på rommet hans og strødde sukker i hele senga. Med en lapp der det sto HEVNEN ER SØT.

Jeg skal spørre deg om du husker det på samme måte som meg. Jeg ler enda. Men i flere år etterpå løftet jeg på dyna før jeg la meg…

Jeg gleder meg vilt til å treffe dem igjen. Forsterke gamle vennskap, kanskje. Kanskje utvikle nye.
Mimre, le, være sammen. Skape nye smilerynker.
Føle meg middelaldrende men litt udødelig.

Og sånn gikk det før festen: Med skippertak for den gode følelsen

Kjære russ, gikk det bra med deg  natt? Om overfall og idiotiske ting i fylla.

 

Del inspirasjonen: