Monthly Archives

februar 2016

Hvem er klubben?

Hvem er klubben, Strømmen IF, Kristin Daly

Hjertet mitt blør for klubben jeg har vært en stor del av i mange år, selv om jeg ikke hadde noen verv nå.

Leserbrev i Romerikes Blad 25. februar 2016. En kortere versjon sto på trykk i avisen 27. februar. 
Alle som er kjent med Strømmen IF Fotball vet hva dette handler om, og hva som skjedde før og på årsmøtet 18. februar 2016. Innlegget lagres her på bloggen som tilgjengelig arkiv. (lagt inn 31. juli 2016)

Jeg satt i styret i perioden 2004-2011 og var med på to fantastiske opprykk. I denne perioden gikk vi fra 3. divisjon til 1. divisjon, Per Nygren gikk fra å være styreleder til å bli ansatt, Jørn Nielsen ble leder og jeg ble nestleder.

Jeg ble spurt av flere om å stille igjen nå, og jeg hadde nok vært godkjent av begge sider, men andre hensyn gjorde det umulig. Jeg føler likevel at jeg også tapte.

Hva skjedde egentlig

Dagen etter det årlige møtet på Folkets Hus traff jeg mange strømlinger i butikken.

– Hva skjedde egentlig, spurte de alle sammen.

En mor sa til meg:

Jeg har ikke involvert meg så mye i konflikten. For meg er det barnet mitt og hans lag som er viktig, selv om jeg også har hatt mindre verv. Sånn er det nok for de fleste foreldre, og jeg føler at jeg ikke vet nok til å ha en ordentlig mening om det som skjer nå. Det var også derfor jeg ikke kom på årsmøtet. Kanskje det var feigt av meg. Mange har nok hørt på «den ene siden» som er folk de kjenner og stoler på, og har forholdt seg til det de sier.

Det er nok riktig, og jeg klandrer ingen av de «vanlige medlemmene» som nå har stemt frem et nytt styre. «Kvartetten» er folk fra yngres avdeling som de kjenner som oppegående folk og stoler på. De skapte et møte med god regi og flere grep som overrumplet mindretallet, grep som muligens var i strid med retningslinjer for årsmøter.

Et kapittel er over. Historie er skrevet.

Respekten er borte

Urettferdighet, det irriterer meg grenseløst. Og at noen viktige elementer må holdes utenfor offentlighet, av personhensyn. For selv om vi er uenig i, skuffet over, og sint på mennesker, behøver vi ikke henge dem ut i all offentlighet. Selv om det hadde kunnet snu opinionen.

Personlig er jeg veldig lei meg for at jeg har mistet tro på folk jeg har likt og respektert.

Alle som er medlem i en klubb burde stille seg dette spørsmålet:

Hvem er klubben? Hvem skaper samhold, kameratskap, gode opplevelser? Er ikke det oss alle sammen? På sidelinja, på dugnad, i styrerommet, i supporterklubben, i behandling av hverandre.

I den lukkede støttegruppen på Facebook som kvartetten opprettet for seg selv, og som ble åpnet for allmenheten dagen før det årlige møtet (etter at en del innlegg visstnok var blitt fjernet), har jeg plukket fram noen utsagn som må kommenteres. Jeg presiserer at dette er mine meninger, de andre i mindretallet har verken instruert meg eller oppfordret til dette. Jeg har stilt mange spørsmål fra de første avisoppslagene som ikke ga meg gode svar. Jeg kjenner nesten alle på begge sider.

Jeg vil og kan tenke selv. Det bør andre også få mulighet til, og da trenger de meninger fra begge sider. For at klubben skal ta med seg gode verdier videre.

Hvem er klubben?

«Vårt ønske er at all frivillighet skal verdsettes av klubben, man skal få ros og føle seg inkludert, verdsatt og sett».

Dette står i gruppen, med likes og kommentarer. Noe lignende ble også sagt i ’valgtalene’ til flere av de nye i styret.

Dette oppleves som kritikk, et slag i magen på de som har bidratt så mye over mange år. Har det virkelig ikke vært slik frem til nå?

I flere år har det i hver eneste hjemmekamp blitt utdelt «frivillighetspris». Oppmerksomhet og en påskjønnelse. Supportere, dugnadsfolk, ildsjeler – det er MANGE som har blitt verdsatt og sett. Av klubben, for klubben, med klubben.

Er det forresten noen av dere som aner hvor mye tid Marianne og resten av familien Nygren har brukt på å lage tusenvis av liter med vaffelrøre?

Mange av innleggene i støttegruppen har kritiske formuleringer om klubben. Hvem er klubben? Er det Per? Det ligger en «mellom-linjene»-kritikk av Per i mange av innleggene. Uten at han eller de som kjenner hans arbeid best har fått mulighet til å uttale seg.

Åpenhet, demokrati og inkludering

«Det skal ikke være skjulte agendaer eller tilbakeholding av informasjon».

«Vi vil ha åpenhet, demokrati og inkludering».

Veldig enig! Men mener dere virkelig at alt som skjer på et styremøte skal ligge ute offentlig? Da er det mange, inkludert de som skal være aktive i klubben fremover, som ville ha fått noen alvorlige riper i lakken. Vedtakene fra styremøtene burde offentliggjøres i et kort referat på klubbens hjemmeside.

Resultatene av de vedtatte aktivitetene som gjennomføres er vel det som skal få oppmerksomhet!
Og er det åpenhet, demokrati og inkludering å opprette en lukket gruppe?

«..samhold har vi ikke, kameratskap har det vært dårlig med».

Hvem sitt ansvar er det? Hvem er klubben?

Jeg kom som innflytter til Strømmen for nøyaktig 25 år siden. Med et barn på tre år og et som ble født som ekte strømling få uker etter innflytting. Vi kjente absolutt ingen fra før. Noen av våre aller beste venner kommer fra fotballen. Fordi vi har vært aktive, deltatt, bidratt. Vært med å skape de gode opplevelsene. Det er helt sikkert sånn for mange av dere også. Det vet dere når dere lander etter denne runden med massesuggesjon over hvor dårlig klubben har vært styrt.

Stopp opp litt. Tenk selv.

Gode opplevelser på trykk

I 2008 lagde vi et blad. «Strømlingen» het det, og hadde historier fra alle nivåer i klubben. Det var utrolig morsomt å jobbe med. Krevende, men veldig givende. Fordi vi med glede og stolthet kunne vise frem bredden og mangfoldigheten i klubben vår til hele lokalsamfunnet. Bladet fikk ros fra mange av landets toppklubber også.

Bladet har fine historier om kameratskap og samhold. Ildsjeler ble løftet frem. A-lagets fadderordning, sponsorer, dugnad i massevis, fantastiske Hudøy, kjærlighet på banen, Romania-initiativet, gode opplevelser fra de yngste til de eldste.

Flere herlige samlinger med veteraner lagde vi; gamlegutta som har vært med på oppturer og nedturer. De ble også sett og verdsatt. En sabla bra 100-årsfeiring av klubben. Å påstå at klubben har manglet dette er historieløst og bare trist.

Hvis dette har blitt dårligere de siste årene, hvem sitt ansvar er det? Hvem er klubben?

Spillere uten klubbfølelse?

Klubben er også A-lagsspillerne. Eller det var. Jeg HÅPER at Espen med sin lokale profil og Strømmenshjerte får hjelp til å dytte litt ordentlig klubbfølelse inn i gutta.

Det sies nå at gutta er tente på å virkelig gjøre en innsats for å vise verden at Espen gjør en god jobb. Foreløpig oppleves det som om klubbfølelsen mangler. At det som gjelder for de fleste av dem er meg, meg, meg. ”Skal jeg bidra med det? Hva får jeg for det?”

Jeg har vært på klubbhuset etter kamper. Tatt en øl, snakket om kampen. Glede eller frustrasjon, men alltid vennskap og samhold. Noen av spillerne kommer opp. Noen få bidrar med samtale og skjønner at supportere har lyst til å bli kjent med dem. Det er lettere å heie på en spiller vi kjenner.

Fine ord

«Vi driver ingen maktkamp og har aldri hatt noen intensjon om å skvise noen ut av klubb eller styre».

Pisspreik.

Et gjenvalgt styremedlem uttalte dagen etter møtet: Jeg gleder meg til å jobbe med positive og fremtidsretta ting.

Fine ord, men har ikke alt som har skjedd siden 2001 vært fremtidsretta? Og i all hovedsak positivt? Det er mange, mange som har bidratt til dette, inkludert noen av dere som er med videre fremover.

Har det dere har bidratt med i klubben i flere år allerede ikke vært fremtidsretta og positivt? En slik uttalelse opplever jeg som en sterk kritikk av dem dere har stemt ut, men den rammer også dere selv.

Trenere og hall. Framtida vil dømme oss for hva som var rett eller galt. Det sitter dyktige fotballfolk i hele landet og lurer på om det har rabla for oss. En komplisert sak hvor ingen er vinnere og ingen har helt rett eller helt feil.

Jeg forundrer meg over at en hittil dyktig journalist i RB faller for fristelsen til å ta en forenklet forklaring i en komplisert sak.  Det har vel aldri vært sagt eller ment at en hall på Strømmen stadion, med boliger og næringslokaler, skal stå klar som ved et trylleslag.

En tung sponsor ville gå inn å begynne arbeidet med denne hallen.

En sponsor som har vært med på Jobbsjansen og gitt flere strømlinger jobb. Som er på alle kamper og støtter klubben på alle måter, også med hjertet.

En hall er selvsagt et stort og langvarig prosjekt med mange aktører, inkludert kommunen og andre aktører i næringslivet.

Stakkars klubben. Heia klubben.

Det finnes ingen enkle løsninger. Det kreves langsiktig jobbing og god forståelse.

En av de gjenvalgte sa til meg: Hva var det vi vant? Vi vant en haug med veldig hardt arbeid.

Det er riktig. For alle barna, spillerne, foreldrene og ildsjelene så håper jeg dere klarer det. Ingen er uerstattelige. Endring kan være bra, men det bør gjøres redelig og rakrygget …

Jeg håper dere ikke opplever det som var hverdagen da jeg satt i styret: Mange fine ord, mange forslag som krevde penger vi ikke hadde, og manglende gjennomføringsevne i hverdagen. Noen få gjorde veldig mye. Noen ble utbrent og borte. Det burde være omvendt – at mange bidrar med litt. Jeg håper dere får til det. Jeg håper den bølgen av støtte dere har skapt bidrar til at flere bidrar med konkret deltakelse.

Uten å bli mast på. Også når stormen har lagt seg og hverdagen kommer. Når vaffelrøre skal lages, når drakter skal trykkes, når banen skal måkes, når noe repareres, når søppel skal plukkes, når dugnadslister og treningstider skal settes opp.

Alle de involverte i dette dramaet har en ting felles: De ønsker det beste for klubben.

Jeg håper det er sant.

For det er VI alle som er klubben.

Blogglistenhits

Del inspirasjonen:

Ærlighet og hykleri om morsdag

mor og datter, smilerynker

Jeg er mor.
Jeg elsker å få blomster. Ikke fordi det er morsdag, eller Valentines, eller bryllupsdag. Men fordi noen er glad i meg. Og til det trengs ikke bestemte dager.

Det trengs ikke blomster heller.

Bare kjærlighet. Bare…
Kjærlighet som kan vises på mange måter. Hverdagskjærlighet er å ta ut av oppvaskmaskinen uten å bli spurt. Kjøpe blomster helt uten anledning. Bare fordi du vet at jeg blir glad av det.
Si: Jeg kan lage middag i dag, jeg! Sette skoene på plass i gangen. Vaske vasken på badet.

Du har hørt mødre si det: Jeg ønsker meg ikke blomster, jeg ønsker meg snille barn.
Så banalt, og så sant.

Mange mødre føler kanskje som meg? Jeg vil ikke bli dullet med på kunstig vis på morsdagen. Jeg vil ikke ha plikt-blomster. Skal du gi meg en gave så gjør det fordi du vil, ikke fordi du må. Vil du lage middag til meg på søndag, så gjør det fordi du har lyst. Fordi du vet at du blir glad av å gjøre meg glad.

Den beste gaven til en mamma er å se barna sine lykkelige.
Når dere får meg til å le. Når dere gir meg en klem. Sånn er det.

– dette var veldig sukkersøtt, ikke sant? Det ER sant, men er det ørlite hyklersk? Blir jeg ikke gladest hvis jeg får BÅDE blomster og en klem? Blir jeg ikke bittelitt skuffet hvis jeg ikke får en liten oppmerksomhet av barna?
Helt ærlig: Jeg forventer NOE. Enten en middag eller en liten ting eller en ekstra god klem med noen ord om at jeg er en super mamma.

Noe mer enn hverdagen. Det er ikke mors dag hver dag. Og morsdag er ikke hverdag.

Gi meg latterkrampe – det er bra gave!

 

Blogglistenhits

 

Del inspirasjonen:

Brukelige og ubrukelige dingser – hvilke har du?

To av disse bruker jeg. De samme to vet jeg ligger ubrukte i mange skuffer. Kan du gjette hvilke de er?

Alle de andre er bare rariteter. Under opprydding i skuffer og skap blir jeg ofte stående å stirre på en dings og lure på hva i all verden den skal brukes til.

Rosa hoppetau med telleknapp, faktisk! Fått, aldri brukt. Søpla neste stopp. Ipoden ER brukt kjempemyeog brukes litt enda, fordi jeg ikke har fått kjøpt den dingsen jeg trenger som overgang mellom høyttaleren og Iphone’n… Skjerpings.

Kjøkkenredskaper til latter og nostalgi. Appelsinskallkutter, agurksnurredings, smørkulelager (den er fra mormor og er antikvarisk), Mangodeler! Seriøst, har du noen gang sett en mango med passelig lik størrelse på steinen? Vinflasketut. Ser ser pent ut, men brukes aldri. Sånn typisk gave når du ikke vet hva du skal kjøpe. Vi lever i et dingsesamfunn.

stativ til å sausesmakeskjeer

Sausesmakeskjestativ. En veldig upraktisk gave.

En annen sånn gave er et ’kjekt lite stativ for smaksskjeer når du lager saus’. To venninner har fått et sånt i gave, aldri brukt, tør ikke kaste. Vi lo så vi skrek.

Tenk dere hvor (jævla) mange ganger det er mulig å rive ned installasjonen i løpet av en middagsforberedelse!! Må minst ha to glass vin på benken for at det skal bli gøy!

Mannen min har en nesehårklippedings i en eller annen skuff. «Festlig» gave, aldri brukt. Vi har en venn som også hadde en. Han prøvde den og den satt fast! Vondt det – tårene spretter av sånt. Og hos meg triller tårene av latter når jeg ser for meg det synet! 

Den mobil-øre-dingsen, den skal kastes. Sammen med minst halvparten av den boksen med ladere til døde telefoner. Nokia står det på denne. Lenge siden det var Nokia her i huset. Aldri brukt den heller. Husker ikke om jeg ikke gadd å finne ut hvordan den funket, eller om jeg ikke ville gå rundt som alle de andre som så ut som de snakket med seg selv og hadde en sånt impååårtnt-uttrykk i ansiktet mens de gikk rundt og handlet melk og brød.

Den grå dingsen under mangodeleren er en temperaturmåler for kjøtt. Ser egentlig bra ut, den! Lurer på hvor bruksanvisningen er…  Den lille sølvkannen til høyre er til olje. Den brukes ikke, men er veldig pen! Dingsemuseum?

Ved siden av ser du hvor slitt denne eldgamle duken er. Den går nesten i oppløsning, men den inneholder så mye god energi fra utallige middager. Får meg ikke til å kaste den.
På siste rydderunden fant jeg dingser jeg har glemt at jeg har, som jeg ble glad for å se igjen. Ikke brukt på kjempelenge, skal det fortsett ligge her fordi det er kjekt å ha, eller skal det kastes/gis bort?

Da er det to ting igjen. Jeg bruker begge.
Armbånd med skritteller. Ok, da – innrømmer at jeg ikke bruker den hele tiden…
Den siste hvite – den er min beste dings. Brukes til ukentlig hudpleie hjemme. Jeg vet at den ligger å skramler ubrukt i manges skuffer. Den funker fint og fortjener å brukes. 

Glemte et par ting, ser jeg! Rund grå dings som er en kombilader med 4 uttak som ikke passer til noe vi har lenger. Den skal ut, hvordan kildesorteres den? Og en diskett, ja… Museum eller søpla?

Konklusjon: Det er underholdende og frigjørende å gå på dingsejakt hjemme.

Blogglistenhits

Del inspirasjonen:

Lyden av leende barn. Lukten av nybakte boller.

Fastelavn, tradisjon, karneval, sanitetskvinnene, smilerynker, Kristin Daly

Fastelavn i Norge er et sammensurium av hedensk vårfest, katolske kirkeritualer, karneval og veldedighet.
Jeg dukket ned i historien og fant mye moro!

Men først unnskyld til mine barn:
Unnskyld for at jeg i mange år aldri fant frem de fine fjærene dere hadde med hjem fra barnehage og skole. De lå i en boks et sted…

Unnskyld for at jeg kun noen få ganger bakte boller med krem og lagde bjørkeris med fjær.

Mest unnskyld for at jeg nesten ikke snakket om tradisjonen, hva betyr egentlig fastelavn, hvorfor feirer vi?

Da jeg spurte dere nå som dere er voksne fikk jeg litt sprikende svar, men det var heldigvis litt barnelærdom som hadde festet seg. Den tror jeg dere har fra barnehagen, ikke fra meg. Unnskyld.

Men hva visste jeg egentlig selv, bortsett fra at vi skal kose oss med god mat før fasten?
Et spennende historisk lappverk, det var det jeg fant:

Fastelavn er et ord som betyr «kvelden før fasten», det vil si de siste tre dagene før fastetiden, den romersk-katolske kirkens fasteperiode på 40 dager før påske, ikke medregnet søndager.

Fastelavn vil alltid falle på en søndag 7 uker før 1. påskedag. Først denne søndagen, så blåmandag, deretter fete-tirsdag før fasten blir innledet med askeonsdag som er onsdagen 40 dager før påskedag. Disse tre dagene har vært ’spise-mye-før-fasten’- dager.
Nå er det boller med krem som gjelder, før het det gjerne fleskesøndag. Greit med boller, da. Forresten er boller med rosiner mye bedre enn boller med krem. Boller med krem startet som et velstandssymbol. For å vise at de kunne. Begge deler er litt kvalmt.

Så nå vet dere det.
Boller med krem er fetende nok, men jeg tror ikke det er så mange av oss som faster…
Akkurat det sier jeg ikke unnskyld for. Her har det vært leende barn og boller hele året.

Hedenske skikker, kristne tradisjoner og karneval.

Til fastelavn knytter det seg mange, til dels eldgamle, skikker som fra først av hørte til en hedensk vårfest. Det er naturlig, vi går fra vinter til vår nå. Forelskelse, jorda som er klar for nytt liv, trær og blomster. Vi gleder oss til vi og alt rundt oss våkner etter vinteren.
Fastelavnsriset ble brukt som en fruktbarhetsvekker, og de som fikk seg en runde med riset var jorden foran plogen, trær, dyr og familiens kvinner. Unge jenter og barnløse kunne få seg en klaps av riset. (å, nei – ikke prøv dere…).
Men premien for risingen var en bolle 😀

Andre skikker var utkledningsleker, våpenkamper, brenning av rituelle bål og å spenne nakne jomfruer foran plogen. VELDIG greit at ikke alle skikker har overlevd!

Kanskje hadde hele fastelavnsskikken blitt borte om ikke Sanitetskvinnene hadde holdt den ved like? ”Hvert år kjøper nordmenn fastelavnsris for åtte millioner kroner. I 70 år har Sanitetskvinnene solgt riset for å få inntekter til lokalt samfunnsnyttige arbeid, og forskning på typiske kvinnesykdommer.”

 

fastelavn

Boksen med fjær. Fine bokser skal brukes. Ikke alltid lett å vite hvor de er og hva de inneholder.

Og så barnehagene, da! DE har tatt vare på det beste ved fastelavn. Pynte ris og lage karneval! Sammen med litt kunnskap om bakgrunnen for skikken.

Karneval har nemlig også vært gammel tradisjon knyttet til fasten, men bortsett fra barnehagene er vel den nesten død i Norge? I andre land, spesielt katolske, feires karneval stort i disse tider. Det er ikke vanlig i Norge.
Jeg har vært med på gatekarneval i Oslo to ganger. Det var først fantastisk, og så helt forferdelig. Men det er en helt annen historie..

 

Fastelavn er et godt eksempel på tradisjoner som utvikles sammen med samfunnet, og holder seg levende på moderne vis . Ta vare på det beste og kutte ut det ubrukelige og upraktiske (jomfruer foran plogen for eksempel).

Jeg digger at deler av de gamle hedenske skikker er koblet sammen med ’nye’ religiøse skikker. Vår moderne fastelavn med ris og fjærpynt, boller med krem, og kanskje en tanke om hvor fantastisk heldige vi er som kan velge hva vi vil spise eller ikke spise hele året gjennom.

Ville du ha oppskrift på fastelavnsboller? Bare google det 🙂
Kilder: store norske leksikon, wikipedia, Norske Kvinners Sanitetsforening. 

Blogglistenhits

Del inspirasjonen:

– Nå dør jeg, tenkte hun forundret

Nå dør jeg, tenkte hun forundret. Illustrasjonsbilde fra Lia

Jeg møtte veggen da jeg var 32 år. Hardt. Snill-og-flink skal klare alt, og så gjorde jeg ikke det.

Kroppen sa fra, jeg gikk bokstavelig talt i bakken med et smell, som en viljeløs haug på gulvet, uten syn og hørsel og kraft. Det eneste jeg undrende tenkte i flere minutter var: ”Nå dør jeg”.
Jeg døde ikke, men kom meg sakte tilbake til verden.

Denne historien handler ikke om å være syk, men om hvilke styrker vi faktisk har i oss selv.

Like før jeg skulle tilbake i jobb var jeg i Oslo for å treffe gode kollegaer/venner.  Jeg gikk oppover Karl  Johansgate kledd i rød genser, hvite bukser og flate sko. Solbriller.  Litt bøyd nakke, blikket i bakken;  jeg hadde vært sykmeldt i 2 måneder og følte meg ’skjør’ og usikker.

Jeg vet ikke hva som skjedde, men en indre styrke kom plutselig frem og jeg kjente en sterk følelse av ”Nok er nok!”.

Solbrillene ble dyttet opp på hodet, rak i ryggen, spenst i bena, et lite smil og blikket rett i øynene på de sommerglade menneskene jeg plutselig oppdaget rundt meg.

WOW, for en endring!

Folk smilte til meg,  jeg gikk fra å være usynlig til å bli sett, fra å være svak til å føle meg som en vinner. Jeg var sjokkert og begeistret over å finne denne styrken, og har brukt den bevisst mange ganger siden. Det er bare å trykke på knappen i hodet som heter ’Rød genser’, så blir jeg rett i ryggen, klar i blikket og får spenst i beina.

Dette er 20 år siden, og begreper som mental trening og NLP visste jeg ingenting om.
Jeg var heldig som fant denne ressursen i meg selv, og nå vet jeg at det går an å skape ’røde gensere’ med vilje.

MetaResource teamNå jobber jeg med markedsføring av NLP (Nevro Lingvistisk Programmering) , og digger både bedriften og faget 🙂

Jeg spurte Trine Åldstedt, NLP coach og eier av MetaResource om opplevelsen. Hva var det som skjedde?

– I NLP’en kaller vi dette ankring. Det fungerer som en bryter som fyrer av følelser, og gjerne noe vi ser for oss eller hører. Akkurat som du her med ”Nok er nok” og at du plutselig så de sommerglade menneskene på en ny måte. Du forbandt det også med den røde genseren og det er den som har blitt ankeret ditt. Summen av opplevelsen var så sterk at du fremdeles, mange år etter, bare kan tenke på den røde genseren og du kjenner det.

NLP er mennesket satt i system. Ikke noe unaturlig eller rart; det er deg og meg – oversiktlig sånn at vi forstår. Ankring er en basis og enkel NLP-teknikk. Det finnes mange oppskrifter for det.

Jeg har bevisst laget meg nye ankere. Trine har laget en liten video om det, så du kan også prøve hvis du vil. Du må registrere deg for å få den, og jeg anbefaler den veldig gjerne – jeg vet jo at det funker.
Gratis teknikk – Video om ankring her

 



Blogglistenhits
(mesteparten av teksten er opprinnelig publisert på MetaResource)

Del inspirasjonen: