Monthly Archives

oktober 2016

Når du tror du har forsovet deg

Forsovelse, Nationalteatret, Smilerynker blogg

Har du forsovet deg og kommet for sent på jobb? Sannsynligvis. Har du kommet 12 timer FOR TIDLIG på jobb noen gang? Sannsynligvis ikke. Det har jeg…

12 timer? Det betyr jo kvelden før?! Ja, nemlig:

Jeg hadde hatt fri torsdag, og natt til fredag var det så voldsomt uvær at jeg våknet av lyn og torden flere ganger. Jeg er ikke redd, jeg elsker sånt vær, men trenger jo å sove…
Lyset var sånn rart, litt gult elektrisk hele fredagen også. Jeg påvirkes vanligvis ikke så mye av været, men dette var kraftige saker.

Kom utslitt hjem fra jobb fredag, hev klærne på gulvet, veltet ned i senga og sloknet.

Bråvåknet lørdag morgen! (trodde jeg)
Så på klokka, sjokket traff magen og hjernen samtidig, pulsen spratt i været. Å NEI! Det er lørdag morgen, jeg er alene på vakt på jobben, og vi åpner om 10 minutter!

Lynrask vurdering: Det er 10 minutter å gå til togstasjonen, neste tog går om 8 minutter, rekker jeg det kommer jeg bare en halvtime for sent.

Dro på meg klærne fra gulvet, smatt inn i de enkleste skoene, trev håndveska, låste ikke døra en gang, og LØP.
Kastet meg på toget i siste liten, blodsmak i munnen. Puh! Rakk det!

Synker ned i setet. Tar frem boken jeg alltid leser på toget, kan jo ikke gjøre noe annet, er underveis. Lyset er fremdeles rart, men jeg skjønner ikke at det ikke er lørdagsmorgenlys. Jeg ser heller ikke at de andre menneskene på toget ikke er lørdagsmorgenmennesker.

Kommer til Nationalteatret stasjon, løper som en vind opp rulletrappa, gjennom gatene til jobben, utålmodig opp heisen til 7. etasje. Slenger meg ned ved datamaskinen, skrur av telefonsvareren, er på jobb. Kl 0825.
Puh! Da kan kundene bare begynne å ringe. Det er ofte stille lørdag morgen.

Gjennom en åpen dør ser jeg Bjørn i naborommet. De har vakt døgnet rundt og det er alltid noen på det kontoret. Bjørn ser rart på meg gjennom døråpningen.
Jeg ser blikket hans og sier at jeg har forsovet meg, skulle vært her for en halvtime siden.
Føler meg ekkel, svett og rar.

Bjørn reiser seg langsomt og kommer inn til meg. Han har hodet på skakke og et rart uttrykk i ansiktet.
– Kristin, når er det nå? spør han.

Hæ? For et rart spørsmål! Tankene raser: Kanskje det er søndag morgen og jeg har kommet for tidlig på jobb, vi åpner kl 10 på søndager.
– Når ER det nå? gjentar han.

Bjørn begynner å smile: Kristin, det er fredag kveld. Du har kommet 12 timer for tidlig på jobb.

Tiden stopper. Forvirringen er komplett. Jeg blir sittende sjokkert mens jeg prøver å få et grep om denne sannheten.

Sannheten er at mannen min er på kveldskurs, ikke på tidligvakt på sin jobb.
Sannheten er at de folkene jeg ikke så på toget var på vei ut på byen, ikke på vei til lørdagsjobb.
Sannheten er at jeg går glipp av fredagskveld-favorittprogrammet på TV.

Og verst av alt, latteren til Bjørn forteller meg at JEG må fortelle dette utrolig flaue på jobb på mandag, ellers kommer han til å gjøre det.

Blogglistenhits

Del inspirasjonen:

Mørkeblå for første gang på 20 år

Mørkeblå_ 20 år senere

Tenkte du politikk da du så overskriften? Ikke politikk. Ikke interiør heller. Faktisk fargen blå.

Jeg har ikke hatt noen mørkeblå klær på over 20 år. Ikke noe mørkeblått i huset heller. Med typisk nordisk utseende kler jeg godt mørkeblått, så det er ikke det. Olivengrønt, rustrødt og oker, derimot – det har jeg aldri gått med i hele mitt liv. I alle fall ikke siden jeg kunne velge selv – moren min kler og liker de fargene, så det hendte vel at jeg ble påkledd klær som gjorde at jeg så syk ut…
Har du lagt merke til at i filmer hvor hovedpersonene går fra stakkars til superhelt så går de med feil farger når de skal være stygge eller stakkarslige?  Farger er bra virkemiddel.

Fine i uniform på Braathens billettskrankeTilbake til mørkeblått.

Jeg gikk med uniform i 10 år. Samme antrekk hver dag på jobb.
Elsket det!
Flott uniform, fin farge, pent snitt.  Elegant og velkledd, slapp å tenke på hva jeg skulle ha på.

 

 

Og så ble det innmari interessant med fester med kollegaer jeg før bare hadde sett i uniform.
”Å, er det sånn du ser ut med klær på!”.
Det gjorde oss i alle fall oppmerksom på hvor mye klær betyr for uttrykket vårt, personligheten vår.

Tilbake til saken – igjen.
Plutselig står jeg i butikken og har lyst på et mørkeblått skjørt. Plutselig SER jeg mørkeblå klær igjen. Det tok bare 20 år. Jeg er ikke så treig, så jeg kunne sikkert ha valgt mørkeblått igjen mye tidligere, men det ble vel bare en vane.

Det er utrolig fristende å skrive noe her om betydningen og effekten av farger, men DET har du helt sikkert lest mange ganger før.
Uansett: Kanskje greit å ta et bevisst blikk inn i skapet – er det andre farger som er utstøtt og burde inn i varmen igjen? Eller vaner som kan endres…?

Del inspirasjonen: