Monthly Archives

januar 2017

Sterke følelser i egen stue – og sammen på sosiale medier!

Vm finale Norge-Frankrike 2017

Oss to i sofa’n. VM i håndball på TV. Fyr i peisen., vin i glasset. PC og Ipad i nærheten.

Det begynte dårlig. Innerst inne gruet vi oss for overkjøring. Enda lenger inne glimtet håpet. Kamp er kamp, semifinale i VM – det er ikke over før fløyta går. De som så kampen kommer ikke til å glemme redningen til keeper Bergerud. Debutant. Hva-var-det-han-het-til-fornavn-igjen? Torbjørn!

Vi vet det nå. Dagens aviser har jeg ikke sjekket enda mens jeg skriver dette, og jeg skal ikke begi meg ut på beskrivelser av akkurat de sekundene, jeg forventer at aviser og internett generelt er dominert av tøffe stillbilder og overdådige ord.

Pulsen raser. Gnisten av håp har tatt fyr. Jeg sitter stille i sofaen og ler av kroppen og hodet som er så fantastisk innrettet at det går an å føle sånn.
Slenger ut en kjapp status på Facebook, har behov for å dele. Ikke tid til å finne norsk-flagg-emoji..

Oppdager drøssevis med andre følelsesladde statuser på Facebook. Og Snapchat. Rakk ikke Twitter. Datteren sendte snap med store øyne og åpen munn.

«Ser du på kampen? Jeg er alene hjemme – sitter i sofaen og skriker! For en kamp!»

Vi har behov for å dele. Gleden blir sterkere og samholdet ekstremt. Dette er det beste med idrett. Og det beste med sosiale medier.

Jeg tror egentlig ikke vi slår Frankrike i finalen. På fransk hjemmebane. Regjerende verdensmester. Men håpet er der. Alt er mulig. Og vi får helt sikkert en opplevelse -med Myrhol veteran og Bergerud superdebutant. Og samholdet i sosiale medier.
Og snart er det VM på ski.

 

Blogglistenhits

Del inspirasjonen:

Hemmelig syk

Søndagsfrokost på Facebook

Klokka er 04:14. Smerte vekket meg. Jeg er vanvittig heldig.
Smerten føles som kniver i halsen, en trassig halsbetennelse. Men det kommer til å gå over. Det er derfor jeg er heldig.

Hvordan være syk på sosiale medier?

Vi deler livene våre på sosiale medier. Men egentlig gjør vi jo ikke det.  Vi viser regisserte glimt, vi velger hvilke biter som deles.

Jeg har vært syk i flere uker. Faktisk mer syk siste halve året enn de siste 10 år til sammen. Ikke alvorlig. Bare forkjølelse, halsbetennelse, øyekatarr av monster-dimensjoner. Fungert på halv maskin siste to ukene. Familien min vet det, kollegaene mine, noen venner og legen min. Og jeg er ikke alene – det har vært usedvanlig travelt på norske legekontorer.

På Facebook har jeg vært frisk. Og ganske aktiv. Kommentert, likt, lagt ut bilder, vært glad. Sanne biter av hverdag, ikke fabrikkert, bare utvalgt.  

Er det et falskt inntrykk jeg skaper da? Lurer jeg noen? Jeg lyver ikke, jeg deler bare noen positive snutter av livet.

Jeg må snu det, se det fra utsiden: Hvis en jeg kjenner melder avbud til et møte med meg fordi hun er syk og senere samme dag deler et bilde fra kafébesøk med en venninne, føler jeg meg lurt da?
Kanskje.  Selv om jeg ikke vet noe om det møtet. Ikke hvor lenge det varte, ikke hva de snakket om, ikke rollene de har for hverandre, ikke hvordan hun følte seg. Fra dette tenkte scenarioet kan jeg lett fantasere frem minst åtte ulike mulige forklaringer.

MEN. Er det mitt ansvar at noen kan lage seg et feil bilde av mitt liv basert på den versjonen av livet jeg deler?
Kanskje. Fordi jeg vil jo oppfattes som hel. Ekte. Sannferdig.

Eller kanskje ikke. Sosiale medier er jo ikke livet.

 

Blogglistenhits

Del inspirasjonen: