Å overraske en kontrollfrik

Den minste lille vibb, en rar setning, fravær som ikke er helt logisk, blikk, telefoner jeg ikke skjønner, et glimt av en pose gjemt bak en kropp. Det skal mye til for at jeg ikke fanger opp planlegging av hemmeligheter.

Det er kanskje ikke så spennende å ha stålkontroll, men veldig praktisk: Hvor mange kommer til middag, når skal ditt og datt skje, hva kan jeg forvente, planlegge, fikse og ordne. Jeg vet hva mange får til jul, for alle spør meg. Jeg vet hvor gaver er gjemt, men gidder aldri lete eller gjette. Noen ganger vet jeg hva jeg får selv også. Både til jul og bursdag, jeg har bursdag på julaften. Jeg vet nok.

Men ikke dette året.

Jeg fikk den største og beste overraskelsen!
Tiden er kommet for å åpne bursdagsgaver, og plutselig står det en STOR eske på gulvet. Med stor rød sløyfe på. Ikke så veldig tung, men heller ikke lett nok til å være sånn lure-innpakning.

”Er den fra deg, Mamma?” (mens tankene flyr gjennom hodet – hun kan da umulig ha hatt den i kofferten, og hvorfor står både moren min og datteren min klare med kameraer?)
”Du får åpne og se, da!”
Jeg åpner. På toppen av noe silkepapir ligger et kort. Det er fra ALLE i familien. Min egen familie, Mamma, søster og bror med deres familier. Det blir en del folk. Og det står BÅDE gratulerer med dagen OG god jul!

Ergo er det noe stort. Spenningen stiger. Jeg har ingen anelse. Absolutt ikke den fjerneste idé.

Først en hvit bunadskjorte. BUNAD!! Haken min datt ned på gulvet, tror jeg, gåsehud over hele kroppen, og jeg tror det er noen hyl på det video-opptaket datteren min tok.
Er dere helt sprø? Bunad!?
Spent dukker jeg videre ned i esken. Et sort forkle med fløyelsbånd og andre sorte vakre bånd.

malje bunadOg så stakken. Ekte Vest-Telemark.  Men helt unik. Ikke med tradisjonelt rosebroderi, men liv i blågrønn brokade. Den vakre vesttelemark-ryggen som ingen andre bunader har. Sorte fløyelsbånd og mørke sølvbånd. Sølvmaljer og sølvsnor – den delen av bunaden er fra min kjæreste.

Jeg har ikke ord. Den er så vakker. Mamma har egentlig pensjonert seg fra å sy bunader, men ble overtalt til å fikse en for en brud sist sommer og syns det var så gøy at hun ville sy en til. Minst. Bare fordi hun hadde lyst.

Så nå er det bare å spare til den store bolsølja, så jeg kan kle meg i denne på neste store festdag.

 

Telemarksbunader
Med lånt Øst-Telemarksbunad. Familien har Vest-Telemark og småjentene har Nissedalsdrakt

Jeg er den eneste av de voksne jentene i familien som ikke har hatt bunad. Mamma skaffet sin i voksen alder, søsteren min arvet mormor sin, datteren min fikk til konfirmasjonen (brodert av meg og sydd av Mamma), svigerinnen min har også. For meg handler bunad mye om familie, røtter og tradisjon, og jeg elsker bunaden fra Vest-Telemark.
For mange er det vanlig å få bunad til konfirmasjon. Jeg var jeg eldst av fire barn med mor som eneforsørger – nok mat på bordet var tøft nok, bunad var overhodet ikke tema.

 

Trygghet og oversikt har vært viktig for meg. Jeg har alltid sagt at jeg ikke liker overraskelser, liker å ha kontroll. Jeg har ombestemt meg….

 

bunad mamma astrid lienOm Mamma:
Som skredder liker ikke hun å sy ferdig noe uten å prøve.
Bitteliten endring måtte til på bunaden – fin romjulsaktivitet.

Denne bunaden er inspirert av en som er laget av Magnhild Gaastjønn, den kjente bunad- og folkedrakt-eksperten som også fikk kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt arbeid.

Sølvet er fra Astrid Søftestad i Sølvsmedtunet. Vi er nesten like gamle og gikk på samme ungdomsskole i Treungen. 

 

Etterord: Jeg har kjøpt en «slangesylje med lauv» fra Astrid og fått fikset den lille barnesølja som skal i halsen. Øredobber som passer til også. Gleder meg like mye hver gang jeg skal gå med bunaden.

4 kommentarer om “Å overraske en kontrollfrik”

  1. Ja jeg har lest bloggen din tidligere. Du skriver meget godt. Godt nok til kanskje skrive en bok. Hilsen tante
    G,

    Svar

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.