Entusiastisk og med hårete mål. Full av futt og planer og pågangsmot. Vilje og boblende ideer.
Sånn har jeg vært mange ganger. Jeg ER sånn. Og noen ganger er det bråstopp.
Høye fjell og dype daler, glitrende eufori og tåkete tungsinn. Jeg aksepterer at det er sånn det skal være, for alternativet er å være helt flat. Og det er uutholdelig.
Jeg har prøvd det også. Gått på veggen, fått «lykkepiller». Det er helt sikkert bra for noen, men det passet absolutt ikke for meg. Ingen sang eller latter, ingen gråt. Flatt. Uten liv.
Å nyte dagene på toppen hvor ALT kan skje, hjernen er krystallklar og gjennomføringsevnen er som en virvelvind. Slike dager da alt blir gjort, mål oppnådd, energien flyter og latteren pipler, kroppen kjennes lett og sunn. Alle burde ha sånne dager. Mange av dem!
Sånne bobledager har jeg nå. Jeg håper det er smittsomt! Jeg håper du også har slike dager. Ofte er det et valg.
Men så er det de andre dagene. De tunge. Når mengden gjøremål blir så overveldende at jeg blir helt apatisk og ikke får gjort noe som helst. Når kroppen sier stopp samtidig med hodet. Når boken med planene ligger verkende uåpnet. De frustrerende dagene.
Jeg har lært meg å danse med de dagene. Det er bare en time-out. Det er balanse. Det er tanker som trenger å tenkes, justeringer som skal gjøres. Det er ikke farlig.
Det er ikke noe galt med meg. Jeg er et helt normalt oppegående menneske. Har kanskje i overkant mange ideer noen ganger. Og litt manglende gjennomføringskraft noen ganger.
Her skulle jeg sikkert sagt noe smart om hva du kan gjøre på de tunge dagene. Men det er det så mange andre som gjør. Jeg ville bare dele med deg at det er deilig å leve.
