Fotball handler ikke om Tesla

Ildsjeler og dugnad er ryggraden til klubber uten store midler. Klubber som ikke kan ansette profesjonelle trenere, egen markedssjef, sportssjef, utstyrssjef, arrangementssjef.

Flere artikler i Aftenposten har belyst hvordan fotballen endres til at det er de rike klubbene som lykkes med spillerutvikling. Satt på spissen med setningen: «Sjansen er større for å bli god i fotball dersom far kjører Tesla» og fulgt opp av «Her trenes barna av en rekke profesjonelle trenere».

Her jeg bor er det litt færre Tesla’er enn i Oslo vest, men er god økonomi virkelig avgjørende? Norge har drevet klubber med og for den jevne nordmann i alle år, mange har lykkes. God økonomi blir viktigere, ja, men enda viktigere er de visjonære ildsjelene; de med mot, utholdenhet, guts og offervilje som evner å skape spillere, samhold, fremdrift og suksess i klubben sin.

Klubber der det må være ubetalte, arbeidende styrer med ansvarsområder og egeninnsats til å skape gleden i gode opplevelser – sammen.

Dugnad er et hedersord

Klubben må rett og slett evne å engasjere medlemmene, lokalbefolkningen. Foreldrene til alle som spiller uavhengig av sosial og økonomisk tilstand, kultur, bakgrunn. Gamle og yngre innfødte helter som gjerne vil gjøre en innsats for laget og stedet sitt. Gutta som ikke ble verdensstjerner – de ble vanlige folk med jobb og egne barn. Innflyttere som ikke har oppdaget at klubben finnes enda.

Enhver dugnadsinnsats vil bidra til å heve kvaliteten på klubben så ledelsen kan lede, ikke reparere målnett og lage vaffelrøre.

Mange lag i bydeler og tettsteder har stor andel ikke-etnisk norske, og foreldrene som stiller opp er ofte i mindretall. Dugnad er et begrep bare få land i verden har, og det er vårt ansvar som norsk samfunn å lære dette til de som kommer hit. Det er en del av limet og kulturen vår. Men her er det også fare på ferde, det er lettere å betale seg ut fra det, lettere å late som du ikke har tid. Det gjelder like mye etnisk norske.  Vi blir mer bedagelige, og fellesskapet står ikke like sterkt.
Din innsats og interesse styrker ivrige barn og ungdoms utvikling.

 

Hvis du vil at guttungen eller jentungen din skal bli god i fotball, så må du stille opp selv.

 

Fare på ferde

For to år siden forandret klubben min seg. Mye engasjement, drama, ny ledelse, og 300 som deltok på årsmøtet. Var de som deltok der mest nysgjerrige på konflikten? Hvor er de nå?
På årets årsmøte var det vel litt over 30, de samme gamle faste. Jeg var eneste kvinne i publikum (uten verv eller oppgaver), og jeg tror ikke det var en eneste ikke-etnisk norsk der.

Faresignalene i klubber uten nok deltakelse bygger seg opp over tid. Jeg tør påstå at dette gjelder flere klubber uten nok ildsjelder.

• Vanskeligere å få folk på dugnad.
• Arrangementene på stadion er ikke alltid helt på topp. Mål som ikke er flyttet vekk fra sidelinjen, manglende ballgutter, opplysning om neste kamp, cup eller klubbkveld.
• Stolene på tribunen har løse skruer og forfaller. Gammelt søppel i krokene.
• Økonomi. Stadige endringer i stab, sykmeldinger, sviktende hjemmepublikum, feilslåtte investeringer som skulle vært inntektsbringende.
• På lag med mange fra andre kulturer er det for få som kjører på bortekamp, for få som ser ungen sin spille kamp.
• Ødelagte stoler på tribunen, søppel i krokene, løse reklameskilt. Er det penger eller innsats som mangler for å fikse det?
• Supporterklubbene er ofte flinke, men her jeg bor øker de ikke i antall. De henger opp flagg på kampdag, de møtes, de synger, de er med. De burde vært flere.
• Klubbens sider i sosiale medier preges av nesten bare A-lag. Det vil skape mindre klubbfølelse og engasjement hos bredden. Det er så mange ting som kan løftes frem i en klubb! En oppegående ungdom (eller forelder!) med skrivekløe og nysgjerrighet kan gi litt av sin tid og innsats til å lage små, sosiale, hverdagslige innlegg: Hvem er ildsjelene i supporterklubben, hvem fikk ukens frivillighetspris, hvor mange vafler stekes på en kamp, hva er de kuleste skoene blant 14-åringer i år, hvilke cup’er skal lagene på, hvem har tatt trenerutdanning, fun facts om spillerne fra gutt, junior, A-lag og rekruttlag, hvor lenge har eldste oldboys spilt, hvem er klovnene i garderobene, finnes det andre- og tredjegenerasjons spillere i klubben, den morsomme stemningen på unified-kamper, hvor varmt blir det på tribunen eller i kiosken på en sommerkamp, vaffeloppskriften klubben bruker, hvem har vært på flest bortekamper…

 

Sultne på suksess

Barn og ungdom er sultne på mestring og suksess uansett hvor de bor. Det er nok flere talenter i fattige klubber som ikke lykkes. Det trengs ikke bare en krets som følger med og en naboklubb som vil ha talentene, det trengs mer enn sult og guts. Det trengs tid og kompetanse fra en klubbledelse med visjoner og evne til smarte løsninger.

Penger kan ikke kjøpe alt, og når det ikke finnes penger til å ansette folk i alle ønskede posisjoner, så må MANGE bidra med LITT. Tid er penger, verdien av dugnad er like viktig som ryggraden i kroppen din.

Vi kan få til mye, men vi må betale med innsats. Verv, dugnad, vaffelrøre, kjøre til bortekamp, ta med skrutrekker på stadion.

Kjenner du stedet du bor?

Er du innflytter et sted, med eller uten barn? En idrettsklubb er et helt genialt sted å bli kjent med lokalmiljøet, skape nye venner, utvikle deg, bidra med din kompetanse enten du kan vaske tribunestoler før sesongstart eller er god på web, økonomi eller den umettelige mengden andre oppgaver en klubb skal gjennomføre. Fotball handler mye om dugnad.

 

 

For de som gleder seg eller gruer seg til store mesterskap: Fotballidiot

For de som husker dramaet i 2016: Hvem er klubben?

 

Denne artikkelen ble også publisert som leserbrev i Romerikes Blad