Jeg så deg og gikk en annen vei

jeg gikk en annen vei, Kristin Daly

Slentrer rolig gjennom sentrum i en by jeg sjelden besøker.
Bevisst alenetid etter en slitsom dag. Sola skinner og byen er hyggelig.

I øyekroken ser jeg en kjent skikkelse. Kjenner ham igjen umiddelbart og det er sikkert 12 år siden sist. Han ser akkurat ut som før, i alle fall på avstand. Står og prater med en han kjenner. Ser ikke meg.

Raske tanker gjennom hodet. Skal jeg si hei? Det vil helt sikkert bli en hyggelig samtale, men hva vil han syns om meg?
Jeg ser ut som et takras. Har nesten ikke sovet, har nesten ikke sminke, er sliten i hodet og rød i øynene, har kledd meg kun for komfort og dagen har vært lang og spesiell. Er på vei til et tog for å sove på vei hjem.
Føler meg frynsete.

Jeg snudde hodet vekk og gikk forbi. Jeg feiga ut.

Møter meg selv i døra med et brak. Jeg som sier at det er selve mennesket som er viktig, ikke om huset er strigla eller kroppen perfekt.

Lager noen scenarioer i hodet:
– Om jeg hadde vært opplagt og hatt overskudd, men med det samme uperfekte utseendet, hadde jeg stoppet og sagt hei da?
– Om jeg hadde sett bedre ut, men følt meg like tom og utkjørt, hadde jeg stoppet og sagt hei da?

Bildet under er tatt dagen etter, på vei til å møte venninner. Opplagt. Fin. Jeg hadde stoppet da.

Etter å ha spilt begge disse filmene i hodet tror jeg at det er sannhet i begge. Den første er nærmest sannheten. Jeg håper i alle fall det.  For da hadde jeg jo sprudlende forklart hvorfor jeg så sånn ut.

Det er lov å ikke orke.

Når utstråling og overskudd syns i øyne og smil, da bryr jeg meg ikke så mye om at sminken mangler og klærne passer bedre for skogen enn for byen.
Tror jeg. Vet jeg.

Oslo, smilerynker, sol, tilfeldig møte

Del inspirasjonen:

No Comments

Leave a Reply