Ikke alle har gode minner fra skolen

Snart russejubileum. Glad forventning, men også litt skummelt.

Jeg leter etter alle 160 på mitt kull. Mange finner jeg, mange snakker jeg med på telefon. Folk høres jo akkurat ut som seg selv! Om de er tjukke eller tynne eller har grått hår eller ikke hår eller mye rynker, om de er besteforeldre eller direktører eller er kreftsyke, det spiller ingen rolle.

Selv om vi ikke har sett hverandre på mange år. Kjernen er der. Den vi ble kjent med så mange år siden. Noen er det veldig godt å snakke med, noen litt rart eller kleint.

Noen finner vi ikke. Noen svarer ikke. Noen bor kanskje i utlandet? Noen vil kanskje ikke bli funnet? Noen er døde, det må vi vel forvente når vi har fylt 50 år, men det er rart. Og trist. Likevel føler jeg at det betyr at vi som lever må leve og nyte livet mens vi har det. Huske de som er borte, fortelle de gode historiene. Så lever de videre i oss.
Vi er ikke lenger udødelige.

Men de andre. De som ikke vil komme.

De som var under radaren. De som var utenfor. Ble de mobbet? Var de ensomme? De som ikke har gode minner de kan mimre om.

”Ja du har funnet riktig nummer, men det er ikke noe vits med mer info. Jeg er ikke glad i sammenkomster og kommer ikke”.

”Jeg involverte meg aldri så mye med folk. Jeg burde ha gjort det. Jeg kjente egentlig ikke så mange, så jeg vet ikke om jeg vil komme”.

Selv var jeg forferdelig sjenert da jeg begynte, men i løpet av de tre årene utviklet jeg meg til den jeg skulle bli. Jeg var visst ikke rar eller stygg eller klønete likevel. Jeg ble voksen.
Kul var jeg aldri, men siste året delte jeg hybel med en av skolens mest populære jenter. Det var mye moro på den hybelen.
Litt drama, litt frustrasjon, men jeg husker best latteren, energien, samholdet. Gode minner.

Husker vi historiene likt?
Hjemmelaget vin i boden. Kysset i bilen etter juleballet. Lukten av røkelse. Det triste blikket til han som var ulykkelig forelsket. Klasseturen til konsert i Oslo. Badeturen. Russerevyen.

Midt på vinteren i andre klasse. Hjemme var 10 mil unna,  jeg bodde på internat.
En kamerat hadde lagt en snøball i sengen min! Under dyna. Iskaldt og klissvått da jeg skulle legge meg og smatt under dyna slik jeg pleide. Hyyyl!

Jeg har sjelden blitt så skremt og så sint, og jeg har aldri hevnet meg så bra:

Han bodde også på internat, og vi hadde inspeksjon en gang i uka. Rommet måtte være vasket. På inspeksjonsdagen snek jeg meg inn på rommet hans og strødde sukker i hele senga. Med en lapp der det sto HEVNEN ER SØT.

Jeg skal spørre deg om du husker det på samme måte som meg. Jeg ler enda. Men i flere år etterpå løftet jeg på dyna før jeg la meg…

Jeg gleder meg vilt til å treffe dem igjen. Forsterke gamle vennskap, kanskje. Kanskje utvikle nye.
Mimre, le, være sammen. Skape nye smilerynker.
Føle meg middelaldrende men litt udødelig.

Og sånn gikk det før festen: Med skippertak for den gode følelsen

Kjære russ, gikk det bra med deg  natt? Om overfall og idiotiske ting i fylla.

 

2 kommentarer om “Ikke alle har gode minner fra skolen”

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.