Jeg ble overfalt. Jeg ble sint. #metoo #jegharopplevd

Jeg ble ikke redd. Jeg ble sint. Det reddet meg.

15 år ung, sittende alene på en liten strand like ved en lite trafikkert vei. Min rolige time med ungdomsrefleksjoner. En bil kjører forbi, stopper opp, snur og kjører forbi igjen. ”Rart sted å kjøre feil”, tenker jeg, det bor ingen her og det er en mil hver vei til nærmeste bygd.
Snur igjen, kjører forbi igjen, stopper. Bildør smeller.

En voksen mann i grå frakk kommer ned den korte, bratte stien. Jeg husker enda at jeg hadde på meg olabukse og hvit ermeløs blondetopp. Uskyldig, sjenert.
Jeg husker ikke hva han sier, men det er ukomfortabelt, jeg vil gå. Stien er trang, store trær på hver side, prøver å gå fort forbi uten å se på ham.

Det gikk ikke. Barken fra den store bjørka han presser meg mot er hard mot ryggen, hendene hans holder skuldrene mine hardt. Øynene hans ser på kroppen min.
Jeg har ingen bevisst tanke om hvordan jeg skal reagere, men jeg blir sint. Jeg bruker ord jeg ikke visste jeg kunne, og han innser at jeg kommer til å kjøre kneet opp mellom bena hans hvis han ikke slipper. Jeg gløder. Han forventet at jeg skulle bli lammet av skrekk og et lett bytte, han forventet ikke verbal styrke.
Han nøler. Han slipper. Jeg løper.

5 kilometer senere er jeg hjemme hos mamma. Jeg er trygg og sjokket tar meg. Hun forstår at noe har skjedd og frykter det verste. Jeg er likblek og skjelvende, knapt i stand til å snakke. Jeg er ikke skadet, mamma. Ingenting skjedde. Det gikk bra.

Kjemp eller flykt. Det var det som skjedde. Jeg vet det nå. Jeg kunne ikke flykte, jeg måtte kjempe. Underbevisstheten gjorde en lynrask evaluering: Han hadde ikke våpen, han var ikke veldig mye høyere enn meg, kanskje jeg til og med så en svakhet i øynene hans, jeg tror ikke han hadde overfalt noen før. Jeg var vettskremt, men så full av adrenalin at jeg sannsynligvis var supersterk. Jeg var heldig.

Kanskje du vil lese denne også: Ikke alle har gode minner fra skolen heller. 

Voldtekt er tema i mediene. Debatten er nødvendig. Statistikken er forferdelig. A-magasinet nr 17/2015 har en omfattende artikkel om voldtekt og hva som skjer (eller ikke skjer) når en blir voldtatt. Det er til å grine av.

I 2015 var det #jegharopplevd. I 2017 er det #metoo. Samme sak. Like viktig. Temaet som aldri blir borte. Temaet som vi voksne har et enormt ansvar å gi gode holdninger til våre sønner og døtre om.
Og samfunnet. Og underholdningsindustrien.

”Et av hovedproblemene er gutter, ofte flere sammen, som utnytter jenter som ikke er i stand til å gjøre motstand. (…) Fedre og mødre må snakke med sine sønner og gi tydelige budskap: Det er ikke fritt frem. (…) vi ser en økning i antall festrelaterte voldtekter. Jeg har jobbet med slike saker i 40 år, og jeg liker ikke det jeg ser. Det er noe galt i vår tid, og det gjør meg nedstemt. (…) Det er en fallitterklæring og det gjør noe med oss som samfunn”
– Tor-Aksel Busch, riksadvokat. Uttrekk fra A-magasinets artikkel

Til deg som gutt: Takk for at du er en av dem som støtter jentene, takk for at du stopper en kompis fra å gjøre noe dumt. Takk for at du er tøff nok til å si nei, stopp, la henne være i fred.
Takk til deg som vet at det ikke er fritt frem. NEI betyr NEI. Alltid. Uansett.
Uansett om hun har flørtet med deg hele kvelden. Uansett om hun har hatt sex før. Uansett om hun er dritings, uansett om hun er tynnkledd. Nei betyr nei. Hun bestemmer over sin egen kropp. Ikke du. Og hvis du benytter din fysiske styrke til å forgripe deg, da er det du som er svak. Men du er ikke svak eller feig, du tar gode valg som du kan leve med resten av livet. Takk for at du er DEN gutten.

For flere artikler og meninger, søk på Twitter eller Google #metoo og #jegharopplevd.