Jeg savner fjella mine

I mange år har jeg bodd på Romerike. Fine flate bygder og byer med store, duvende jorder og lave høydedrag. Det beste med det er himmelen over, den er så stor.

Men jeg savner fjella mine

Barndomshjemmet mitt er et bittelite småbruk i en bitteliten bygd i vakre, vakre Telemark. Husa er omgitt av dypt, klart ferskvann og svære, vakre fjell.

Før var fjellsidene mørke om kveldene, nå er de spettet med hyttelys. Fint, det. Det er plass til mange her i de dype skogene, det store vannet og de ubebodde fjella.

Når vi kjører de 26 milene mellom voksenhjem og barndomshjem velger vi om oftest veien via Kongsberg og Notodden. Litt mer svingete enn ’sørlandske’, men hyggeligere.

Et magisk punkt på veien

Forventningen bygger seg opp når vi snirkler oss opp Kviteseidkleivene, og så ned bakkene mot Vrådal. Det er da det skjer.
Landskapet åpner seg, det glitrer i begynnelsen av det 4 mil lange vannet og ’hjemme’ er i Treungen i andre enden av vannet. De kjente fjella er urørlige og helt like som sist jeg var her, og kanskje ulike, avhengig av vær og tid på døgnet. Vannet også. Blankt og stille eller mørkt og levende, men alltid snilt, aldri store bølger som på havet.

Det skjer noe med meg

Hver eneste gang. Skuldrene senker seg og jeg får en helt egen følelse i kroppen. Trekker pusten dypt og mykt. Hjemme.

Hjemme venter bål på brygga, klemmer fra kjære, et glass med noe godt, lukt av gress og skog og hest. Tærne tester kaldt vann, og vi har nok pledd til å kunne sitte ute hele natten.

Med utsikt til fjella mine.

#treungen #telemark #norge #denfølelsen

Bygda har en fin Facebookside også – velkommen til Nissedal!