Tenkte du politikk da du så overskriften? Ikke politikk. Ikke interiør heller. Faktisk fargen blå.
Jeg har ikke hatt noen mørkeblå klær på over 20 år. Ikke noe mørkeblått i huset heller. Med typisk nordisk utseende kler jeg godt mørkeblått, så det er ikke det. Olivengrønt, rustrødt og oker, derimot – det har jeg aldri gått med i hele mitt liv. I alle fall ikke siden jeg kunne velge selv – moren min kler og liker de fargene, så det hendte vel at jeg ble påkledd klær som gjorde at jeg så syk ut…
Har du lagt merke til at i filmer hvor hovedpersonene går fra stakkars til superhelt så går de med feil farger når de skal være stygge eller stakkarslige? Farger er bra virkemiddel.
Tilbake til mørkeblått.
Jeg gikk med uniform i 10 år. Samme antrekk hver dag på jobb.
Elsket det!
Flott uniform, fin farge, pent snitt. Elegant og velkledd, slapp å tenke på hva jeg skulle ha på.
Og så ble det innmari interessant med fester med kollegaer jeg før bare hadde sett i uniform.
”Å, er det sånn du ser ut med klær på!”.
Det gjorde oss i alle fall oppmerksom på hvor mye klær betyr for uttrykket vårt, personligheten vår.
Tilbake til saken – igjen.
Plutselig står jeg i butikken og har lyst på et mørkeblått skjørt. Plutselig SER jeg mørkeblå klær igjen. Det tok bare 20 år. Jeg er ikke så treig, så jeg kunne sikkert ha valgt mørkeblått igjen mye tidligere, men det ble vel bare en vane.
Det er utrolig fristende å skrive noe her om betydningen og effekten av farger, men DET har du helt sikkert lest mange ganger før.
Uansett: Kanskje greit å ta et bevisst blikk inn i skapet – er det andre farger som er utstøtt og burde inn i varmen igjen? Eller vaner som kan endres…?