Hvorfor og NÅR sier vi HEI på tur i marka?

Bjønnåsen, smilerynker, hei i skogen

Vi har noen uskrevne regler. Vi sier HEI til folk vi treffer i marka og på fjellet.  Sånn er det bare. Men hvor begynner vi å si hei? Ikke på utfarts-parkeringsplassen, da blir du i tilfelle sett litt rart på.

Paul i skogen_Losby_smilerynke

Typisk hei-sone

Vi treffer folk – alene, i grupper, i par – på grusvei, på sti, på rasteplass. Og i skiløypa.
Kanskje du får ulikt svar fra en 70-åring og en 20-åring? Sier DU hei?

Vet du hvor de usynlige HEI-sonene er?

På grusveien innover fra parkeringen, inni skogen, men ganske bred vei og ganske sivilisert. Vi sier som oftest ikke hei. I alle fall ikke om det er en travel søndag og mange på tur. Om vi er alene, så smiler vi og får smil tilbake.
Men vi sier ikke hei.

Bortsett fra sånne spreke, slanke, friske, blide eldre folk. De sier alltid hei og vi svarer alltid tilbake.

Når vi kommer inn på en smal skogssti, da sier vi alltid hei. Uansett om vi treffer flere sammen eller noen alene. Alltid.

Noen ganger sier bare en av dem hei, hvis det er et par. Akkurat som om det holder, den ene sier hei på vegne av begge.
Men de unge med ørepropper og blikket i bakken som er der fordi de «bare» trener – de sier ikke hei. Vi klarer ikke å møte blikket deres heller og kan ikke si hei. Men det er greit det også, de er i sin verden.

Treffer vi noen som koser seg og smiler og har god tid kan vi til og med slå av en prat. Eller hvis vi treffer noen vi løp fordi i går.

På rasteplassen sier vi hei og prater litt – men bare dersom det ikke er så mange der. Eller hvis du er litt ekstra frampå. Det går fint, det er bare å ta initiativ. Ingen ser rart på deg her inni skogen. Uansett alder, utseende, klær.

”Nå er det deilig, du!”

De på sykkel, de sier vi ikke hei til. Ikke på grusvei og ikke på sti. Men vi smiler til dem. Noen ganger smiler de tilbake. Det kommer litt an på hvor lenge det er til Birken.
Alle syklende voksne menn jeg traff i skogen dag (en uke før Birken), de smilte ikke. Moren med barn og sykler og oppakking og bærplukkere, de smilte. De sa til og med hei.

Jeg smiler alltid,alltid – hvis jeg får øyekontakt.

Det er litt det samme om vinteren, på ski. Bred trasé, mange folk – ikke hei. Det hadde kanskje blitt litt slitsomt… En eller to på kosetur i deilig vær med kaffe i sekken og litt smalere løyper, de sier vi hei til.

Duggdråper i gress, Bjønnåsen

Morgendogg og god tid.

Det er usynlige hilsesoner.
Det har noe å gjøre med antall folk som er rundt oss, men ikke bare det. Det har noe å gjøre med bedre tid og at vi gjerne vil dele den deilige følelsen det er å gå i skogen, men ikke bare det.
Vi kan til og med møte statsminister og konge og andre kjendiser, samme hei til dem også, og det er kanskje kjernen.
Vi er like i skogen.

Det er nesten bare nordmenn i skogen.
Men det begynner å bli noen ’utlendinger’. Det er veldig hyggelig!
De sier også alltid hei, og du skjønner at de ikke er helt oppdaterte på skogs-etikette. De har kanskje litt ’feil’ sko, de har med seg alt for
mye mat, de snakker litt for høyt. Men de smiler og sier HEI og spør om veien og vi blir varme om hjertet fordi de også er ute i den deilige skogen, marka, fjellet hvor det er godt å være.  Erkenorsk.

Blogglistenhits

Del inspirasjonen:

No Comments

Leave a Reply