Ser du meg nå? Ser du meg NÅ?

Vår på Karl Johan. Sol og menneskevrimmel. Smilerynker

Utekafé på Karls Johansgate. Du kjenner følelsen. En av de aller første varme dagene. Kaffe og sprudlende samtale med en venninne, øyne som tar inn alle menneskene som vrimler i vårsola. Smilerynker. Sola som brenner i ryggen gjennom genseren. Så deilig.

Det slår meg at de fleste av oss ser ganske like ut om vinteren, i tykke jakker – sort, grått, blått, brunt.

I dag er vi ikke like. Jeg vet ikke om mange har behov for å vise frem annerledesheten sin denne varme vårdagen eller om jeg har glemt hvor ulike vi er. Eller, – om samfunnet vårt er mer åpent for annerledeshet i år. Samfunnet vårt, som på overflaten er så innmari homogent.

Den unge overvektige jenta med hvit hud og hvit, kort, stroppeløs kjole. Hun syns godt. Hun beveger seg full av stiv selvtillit og keitete mot. Se på meg, se MEG, jeg er bra nok.

Den slitne kvinnen med litt for store klær som var moderne for 20 år siden, hun lener seg mot oss og skal bare låne askebegeret. Leppestift på sneipen. Hun møter blikket vårt et kort sekund og jeg ser ensomheten hennes. Alene i vrimmelen.

Den lille japanske damen med snåle briller og parasoll med blonder for å beskytte seg mot sola som VI villig strekker oss mot. OK, turistene har kommet. De er absolutt ikke alene, og kameraene deres tar inn vårt eksotiske blekblonde. Vi er rare, de er rare. Hva ER rart, egentlig? Alt og ingenting.

Nedover hovedgaten i hovedstaden i vårt lille land. En kakofoni av mennesker. Så ulike vi er alle sammen. Så bra det er! For under de rare kjolene og hud i alle farger er vi like også.

Se meg. Jeg lever. Jeg nyter solen. Sammen med deg. Menneske. 

Blogglistenhits

Del inspirasjonen:

No Comments

Leave a Reply