Nylig dille på Facebook. Del et bilde fra ungdommen. Det er flest sånne voksne damer som meg som gjør det. Og da blir det mye 80-tall.
Ingen kan med hånda på hjertet si at 80-tallet var en elegant moteperiode. Når vi ser tilbake på andre tiår kan vi se at 50-tallet var stilig og 70-tallet var lekent, men 80-tallet var nok litt for mye. For mye hår, for store skulderputer, for mye rysjer og legg og overdimensjonerte jakker og gensere.
Jeg hadde nettopp flyttet til Oslo og begynt i min første ordentlige jobb. Bodde i en bitteliten leilighet med kjæresten.
Håret var ganske rett og ganske kommunefarget.
Mellomblond kan det også kalles. Striper i håret var ikke så vanlig enda, tror jeg. Men permanent, det var tingen. Alle skulle ha krøller!
For en vanvittig mote, i et land hvor de fleste har glatt hår. Det må ha vært gode tider for frisørene.
Jeg ville også være moderne, jeg ville også ha krøller. Ikke bare krølltangpannelugg…. Gikk til en vilkårlig frisør, jeg hadde jo nettopp flyttet hit og hadde ikke peiling. Lurer egentlig på hvorfor jeg ikke spurte noen av jentene på jobben, men det tenkte jeg ikke på. Jeg tenkte heller ikke på å se på hvem andre som var i den salongen da jeg satt der smått skrekkslagen og hadde bestemt meg for krøller. Jeg så ikke at dette var en skikkelig kjerringfrisør – jeg tror de fleste av kundene var eldre damer med permanent og blått leggevann. Mulig jeg overdriver litt, men det var helt klart ikke en ung, moderne salong, litt bortgjemt i en sidegate i Vika. Men hard permanent, det kunne de. Ikke noe rotpermanent eller myk bevegelse der i gården. Full guffe, men hundrevis av små spoler og den ekle, sterke lukta.
Stort hår, bløtkakebluser og skulderputer passer ikke på alle.
Kommunefarget afro på høy, bredskuldret jente. Det var moderne med hvite bluser med en haug av rysjer, blonder og høyt kneppet hals. Skulderputer også, men de klippet jeg alltid ut, for jeg har såpass rette, brede skuldre at da så jeg ut som en amerikansk fotballspiller. Det ble plutselig veldig MYE av meg.
Det var sikkert ikke så ille, tenker du kanskje.
Å jo da 1: INGEN på jobben sa ETT eneste ord om at jeg så annerledes ut. Ikke ett ord! Fra halvlangt glatt hår til puddel. De prøvde ikke en gang å si noe som ’interessant’ eller ’annerledes’. Ikke ett ord. Du skjønner da at det ikke er helt vellykket.
Å jo da 2: Kjæresten min så meg. Dette er 3 uker før vi skal reise og jeg skal treffe hans foreldre for første gang. Jeg glemmer ikke uttrykket. Sjokkert, forskrekket. Som meg. Min macho mann føner håret mitt hardt og lenge hver dag i 3 uker for å prøve å rette det ut. Det hjalp litt, men ikke veldig.
Jeg har ingen bilder fra de 3 ukene.
Jeg ser jo at frisyren min før heller ikke var så lekker, stort sett hjemmeklipt. Og at krøllejenta er en ung jente som ser helt ok ut, til tross for noe flatere puddelhår, og med moderne bløtkakebluse. Men det var ikke greit.
