Der kommer en dame på sykkel. Hun har på seg morgenkåpe! Hun står oppreist på pedalene uten å tråkke, mens sykkelen triller i sakte fart der hvor den slake bakken flater ut.
Hun er veldig, veldig blek og veldig, veldig tynn. Håret er helt kort, gråsprengt. Klokken er tidlig ettermiddag.
Under morgenkåpen stikker det frem løse joggebukseben over bleke, tynne ankler. Jeg husker ikke om hun hadde tøfler eller sko på bena.
På sykkelstyret henger det en halvfull Kiwi-pose.
Hun er fjern i blikket og ser meg ikke der hun triller rett mot meg og forbi meg.
Jeg blir stående, sannsynligvis med åpen munn, jeg snur meg etter henne. Hun triller sakte videre, snart må hun stoppe eller tråkke. Hun ser ikke ut til å orke noen av delene.
Tusen tanker fyker gjennom hodet.
Å sette folk i bås
Det er helt umulig å sette damen på sykkel i noen vanlig bås.
Det er lett å tenke at hun har vært veldig syk, sannsynligvis kreft. Det er lett å tenke at hun har rømt fra sykehuset… Men hvorfor, hvordan, hvor skal hun, hva har egentlig skjedd? Og har hun vært på Kiwi og handlet mat?
Filtrene jeg har i hodet funker ikke. Filtrene som ofte hjelper å sortere stormen av inntrykk hver gang vi treffer nye mennesker.
Utseende, klær, holdning, hudfarge, stemme, øyne, pust. Du er slik og du er sånn.
Ofte er de for generelle til at det blir noe særlig riktig. Førsteinntrykket stemmer kanskje, eller ikke. Eller er altfor enkelt.
Det siste halve året har jeg lært meg mer NLP. Jeg har vært student og tatt NLP Practitioner. Kurset jeg markedsfører på jobb hver dag, endelig har jeg tatt det selv.
For et fantastisk fag! Jeg har lært så mye om meg selv, om filtre, språk, tankemønstre, målsetting og et vell av verktøy til bruk i alle situasjoner.
Den første dagen på kurset satte jeg nok de fleste av de andre i klassen i bås, og de gjorde nok det med meg også. De aller fleste båsene ble kraftig sprengt med det samme vi ble bedre kjent. Deilig. Vi er mer like enn ulike, vi mennesker.
Men damen på sykkel, hun forblir et mysterium.
