Det var en gang en krakk

Inne på det varme kjøkkenet sitter ei lita jente og kikker på lillebror. Han har mørkt hår og nysgjerrige øyne. Han fyller 1 år om en måned, og hun tror ikke mor skjønner at han straks skal begynne å gå. Mor har nemlig mer enn nok å passe på, det er så travelt nå rett før jul.

Den lille gården i den lille bygda har geiter i fjøset, grisen er slakta og blir straks julemat. Det er ingen elektrisitet, det er snøfonner på tunet og en sti mellom huset, brønnen og låven. De koker vann og lager mat på vedfyrt ovn på kjøkkenet, og det er der de oppholder seg på kalde vinterdager.


Det er desember 1891

Det er en krakk på kjøkkenet. En solid krakk i furu som far i huset har laget. Kanskje treverket kommer fra den lille skogen på småbruket?

Det er en kjekk krakk. Fin for ei lita jente å sitte på når hun spiser, fin for sliten far som setter seg inntil varmen med det siste som skal gjøres en lang arbeidsdag. Fin for den lille gutten å heise seg opp på, fin å holde seg fast i og slippe taket fra når han tar sine første skritt.


Gutten går!

Tre ustødige skritt over gulvet. Han vil til mor si som står ved den svarte ovnen og rører i kveldsmaten. Ovnen som er brennende varm.
Moren skvetter til. Ikke glad, mer skremt!

–  Går du alt! Å kjære vene, pass på så du ikke brenner deg!

Hun føyser gutten opp i armene sine og ser seg rundt. Dette er for tidlig! Hun har ikke tid til at han skal gå enda! Hun tar krakken, setter den opp ned og stapper ungen oppi der. Sånn! Trygg! Puh!

Dei satte meg oppi denna, for eg va så i vegen. Eg sto der te eg mest ikkje kunne gå.

Dette sa min morfar Knut da han fortalte om krakken. Han ble voksen og tok den med seg til Kristiania. Byen hadde skiftet navn til Oslo da han giftet seg og fikk fire barn, og krakken var med. Til Tåsen, i Fossveien, og siden til Tøyen der jeg og de andre barnebarna satt på krakk ved kjøkkenbordet til mormor og spiste sviskekompott med fløte.
Kul krakk, minst 127 år gammel. Kristin Daly, Treungen

Altmuligkrakk

Nå er krakken hos meg på Strømmen. Den er malekrakk og stige, den har vært nattbord og leketog og sagkrakk. Den er stygg og vakker og solid, full av maling og hakk og levd liv.
Den er brukt av 5 generasjoner.

Dette skulle morfar ha sett. Han hadde tatt pipa sakte ut av munnen, hevet det ene buskete øyenbrynet og sagt:  Jaså…

det var en gang en krakk, Kristin Daly, Smilerynker

I denne bloggen skriver jeg om alt mulig. Ingen rød tråd, bare livet. Reiser, historier, helse, oppvekst, inntrykk.

5 kommentarer om “Det var en gang en krakk”

  1. Så herlig historie, Kristin. Denne rørte meg dypt inn i hjerte – og fikk meg til å tenke på meg selv og mine besteforeldre. Med takknemlighet. ❤️🥰

    Svar

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.