Sykdommen på innsiden hadde vært lettere hvis utsiden fremdeles var slik som vanlig.
Sånn, nå er det sagt.
Jeg er på vei for å besøke familie og venner vi ikke har sett på flere år. Jeg gleder meg, men…
Livet er viktigere enn utseendet
Utseendet mitt er såpass endret av påkjenningene fra sykdom at jeg vet det blir lagt merke til av de som kjenner meg.
Denne gangen skammer jeg meg over følelsene.
Utseendet burde ikke bety noe.
Men skamfullt ærlig – det gjør det.
De som kjenner deg ser forbi mindre hår og syke rynker, de som ikke kjenner deg bryr seg ikke.
Uvanlig kortklipt hår, mørkere enn vanlig, med noen bitte få grå som liver opp sveisen litt. Ingen lyse striper. Det er ikke kreft som har endret håret (ikke enda), men jeg mistet så mye hår etter covid at jeg ikke ville utsette det for farging. Klipte det like godt helt kort.
Googlet «kort hår, eldre kvinne», fikk opp kule damer som Annie Lennox og Jamie Lee Curtis. Ok, det!
Har mistet den lyse luggen som liksom er meg. Utallige nye rynker i et dradd ansikt. Ser tynnere og eldgammel ut.
Neida, vil du si med vennlig stemme, du ser ut som deg.
Men jeg ser endringen min i øynene dine
Djevelen på venstre skulder himler med øynene og hvisker:
Tror du virkelig noen bryr seg om hvordan du føler at du ser ut? Skjerp deg. Du ser helt normal ut.
Engelen på høyre skulder skratter:
Gjør som du vil! Dessuten er det andre som også føler at de liker å ha kontroll på utseendet.
Tvil og tanker mens jeg vingler mellom skam, mot, aksept.
Ærlighet kan være vondt
Endring kan være vondt. Jeg innrømmer det; utseendet er viktig for meg. Det handler ikke om å være pen, det handler om kontroll, identitet og selvfølelse:
Energisk, smilende, tøff, sunn. Meg til vanlig.
Det du gir fokus får du mer av.
Det er ikke en klisjé, det er sant. Følelser kan endres. Tanker kan endres.
Spør meg selv: Hva er bra med dette?
– Jeg er «godt voksen» allerede. Jeg mener at jeg skal «eldes med verdighet». På tide å gjøre det.
– Jeg har en stemme. Jeg kan bidra til livsglede, optimistisk aldring, fokus på indre kvaliteter, kraft og kunnskap.
– Helse ER viktigere enn utseendet. Jeg kan glede meg til å bli frisk. Skogen, sunneste maten, refleksjonene, kreativiteten. Våren!
Vi blir jo eldre alle sammen, sa en god venninne.
Ja. Og vi lever. Det er ingen selvfølge.
– Jeg liker smilerynkene. De trenger bare oppfrisking. Så de kan overdøve syke-rynkene.
– Senere kan jeg bruke opplevelsen på jobb i SCALA. Hva har jeg lært, hva er endret, hva bruker jeg av mentale verktøy? Har sykdommen endret verdiene mine? Kommunikasjon – kraften i ord, selvsnakk, metaforer, reframing (ny mening), livshjul (status på livsområder), tilstedeværelse, humor, formidling. Takknemlig for jobben og fremtiden.
Er det læring i dette også?
Mange som står i tøffe situasjoner spør seg om det. «Hva skal jeg lære av dette?»
Tror vi på læring for å prøve å gi mening til utfordringer vi tvinges til å stå i? Eller er det klokt, håpefullt og fremtidsrettet?
Hvis noen unge leser dette, hva vil de syns?
Om noen uker kommer jeg kanskje til å miste alt håret. Da blir jeg kvinne for sin hatt, tenker jeg. Kan til og med bli høy i hatten! Eller kanskje jeg får så hatten passer – for å skrive om utseendet.
Sammenheng: Skrevet seks uker etter operasjon for lungekreft , to uker før oppstart av behandling med cellegift.
Etterskrift noen uker senere:
Midt i første cellegiftbehandling – utseendet betyr ikke en døyt. Kvalme, null energi, prøve å spise nok. Ikke mye av energisk, smilende, tøff, sunn nå. Men snart.
Åååå Kristin, dette er akkurat som jeg skulle lest det selv…..
Etter at jeg fikk hjertesvikt og lavt stoffskifte de ikke kan behandle, kiloene bare ramlet på…..og takler ikke lenger å se bilder av meg selv, blir kvalm. Men ja, vet vi er så mye mer enn det, men det endrer ikke det faktum at jeg ikke liker det jeg ser…..
Legen sier din jobb er nå å ikke legge på deg mer, og det er tøft nok, når forbrenningen er null…
Vel, jeg skal like vel legge ut bilder fra ferien……og ja….jeg vet også at alle jeg er glad i elsker meg akkurat som jeg er…..❤️❤️❤️❤️
Fortsatt full gass på veien ❤️❤️❤️
Ja, varige endringer som vi ikke liker trenger håndtering. Kan du redefinere noe ved å finne mening eller verdi ved å spørre «Hva er bra med dette?»
Hjernen er fantastisk, det gjelder ofte å stille de riktige spørsmålene. Du har stått i så mange tøffe situasjoner før, jeg er sikker på du finner en måte å bli fortrolig med dette også.
Kjære Kristin ♥️ takk for at du deler og setter ord på det mange ikke tørr.
Jeg ønsker deg god bedring og heier på deg 🥰 og glad du har dine rundt deg ❤️ God påske 🐣
Takk, Torill. Har fått så mange gode kommentarer, og innrømmer at det føltes litt modig å publisere det. Men tenkte: Når det betyr noe for meg, så er det andre som har det likedan. Kanskje refleksjonene kan bidra til noe godt
«Bøyer meg i hatten»…eller hva det nå var! Takk for at du deler, Kristin! Du er så mye mer modig enn det jeg var/er.
Etter at sykdommen kom endret alt seg mtp utseende. Alle sier: Du ser så godt ut! Ikke noe rart det så chubby jeg har blitt, økt vekt med over 20 kilo pga medisiner.
Men det viktige har blitt: Hva er livskvalitet for meg?
Tror jeg har funnet min vei. Du må finne din!
Beste ønsker fremover, men først: God påske🐣🌱
Først og fremst skal jeg «bare» være den jeg er. Jeg vil ikke la sykdommen definere meg. Det er bare en fase jeg skal gjennom, og de verdiene som er viktigst for meg får utløp gjennom skriving. Godt du har funnet din livskvalitet, det som er viktig for deg!
Du skriver så ærlig og vakkert om det du står i. Mye kjenner jeg meg igjen i. At du klarer å heve deg over og tenke læring i det du gjennomgår er beundringsverdig. Jeg var nok ikke like raus og lærelysten da jeg gjennomgikk min behandling.
Jeg kjenner meg godt igjen i tilbakemeldingene i andres blikk.
Jeg kunne også såres over andres fokus eller spørsmål. Noe jeg ikke viste, men tok ansvar for slik at samtalen ikke ble vanskelig for den jeg snakket med.
Jeg husker hvor viktig ordene andre brukte var for meg. Sa de at jeg hadde fått, eller blitt rammet av kreft…
Målet mitt var å bli frisk, ikke undre meg over om jeg ville overleve. Jeg så fremover, og jeg tenker ofte på hvor mye jeg også mestret og gjorde i mitt sykeår.
Jeg tenker med glede over tre skallede damer i vårsola på en uterestaurant i Lillestrøm. Vi nøt å være over halvveis i cellegiftbehandlingen. Jeg lo av refleksjonen av mitt skallede hode omkranset av de vakre brune lokkene til damen på innsiden av restauranten. Magiske lykkelig øyeblikk av mestring og kanskje kontroll.
Men så var det blikkene. De som så på oss, noen anerkjennende andre forbløffet. Vi følte oss sterke og merket at noen blikk ikke forstod. Vi brøt kanskje med bildene de hadde av kreftrammede. Jeg følte meg fri, sterk og levende…. En liten stund.
Jeg tror Kristin at du finner læring i alt og alle. Du vil finne nye kloke ord som vil hjelpe deg og andre. Jeg tror du vil føle deg vakker, for det vakre er i deg. Det leser vi alle og ser vi alle.
Min læring var at hår egentlig ikke er viktig. Min erfaring er at jeg tør mer. Jeg har ikke blitt et bedre menneske, men fortsetter å gjøre så godt jeg kan.
Du rører og løfter og gir. Pass på at du får nå. Velg dem som gir deg energi, gode følelser og øyeblikk av lykke. Du har alltid vært og vil alltid være vakker, sterk og ærlig♥️
Tusen takk for gode ord og refleksjoner, flotteste Ellen. Det med ORD har blitt enda tydeligere for meg.
Jeg velger å IKKE bruke ord som «kamp», «kjempe», «overleve(nde)» og lignende. Det er negative ord som stjeler energi.
Jeg velger å spille på lag med det som skjer, bruke leger, sykepleiere og ressurspersoner som gir kunnskap. Gjøre det som er best for meg, bruke ord som «tilfriskning, helse, etterpå» – se gjennom denne behandlingsfasen og til en fastsatt måldato på andre siden.
Skallet kafébesøk med flere i samme situasjon høres gøy ut 😉