Hvem er klubben?

Jeg ble spurt av flere om å stille igjen nå, og jeg hadde nok vært godkjent av begge sider, men andre hensyn gjorde det umulig. Jeg føler likevel at jeg også tapte.

Hva skjedde egentlig

Dagen etter det årlige møtet på Folkets Hus traff jeg mange strømlinger i butikken.

– Hva skjedde egentlig, spurte de alle sammen.

En mor sa til meg:

– Jeg har ikke involvert meg så mye i konflikten. For meg er det barnet mitt og hans lag som er viktig, selv om jeg også har hatt mindre verv. Sånn er det nok for de fleste foreldre, og jeg føler at jeg ikke vet nok til å ha en ordentlig mening om det som skjer nå. Det var også derfor jeg ikke kom på årsmøtet. Kanskje det var feigt av meg. Mange har nok hørt på «den ene siden» som er folk de kjenner og stoler på, og har forholdt seg til det de sier.

Det er nok riktig, og jeg klandrer ingen av de «vanlige medlemmene» som nå har stemt frem et nytt styre. «Kvartetten» er folk fra yngres avdeling som de kjenner som oppegående folk og stoler på. De skapte et møte med god regi og flere grep som overrumplet mindretallet, grep som muligens var i strid med retningslinjer for årsmøter.

Et kapittel er over. Historie er skrevet.

Respekten er borte

Urettferdighet, det irriterer meg grenseløst. Og at noen viktige elementer må holdes utenfor offentlighet, av personhensyn. For selv om vi er uenig i, skuffet over, og sint på mennesker, behøver vi ikke henge dem ut i all offentlighet. Selv om det hadde kunnet snu opinionen.

Personlig er jeg veldig lei meg for at jeg har mistet tro på folk jeg har likt og respektert.

Alle som er medlem i en klubb burde stille seg dette spørsmålet:

Hvem er klubben? Hvem skaper samhold, kameratskap, gode opplevelser? Er ikke det oss alle sammen? På sidelinja, på dugnad, i styrerommet, i supporterklubben, i behandling av hverandre.

I den lukkede støttegruppen på Facebook som kvartetten opprettet for seg selv, og som ble åpnet for allmenheten dagen før det årlige møtet (etter at en del innlegg visstnok var blitt fjernet), har jeg plukket fram noen utsagn som må kommenteres. Jeg presiserer at dette er mine meninger, de andre i mindretallet har verken instruert meg eller oppfordret til dette. Jeg har stilt mange spørsmål fra de første avisoppslagene som ikke ga meg gode svar. Jeg kjenner nesten alle på begge sider.

Jeg vil og kan tenke selv. Det bør andre også få mulighet til, og da trenger de meninger fra begge sider. For at klubben skal ta med seg gode verdier videre.

Hvem er klubben?

«Vårt ønske er at all frivillighet skal verdsettes av klubben, man skal få ros og føle seg inkludert, verdsatt og sett».

Dette står i gruppen, med likes og kommentarer. Noe lignende ble også sagt i ’valgtalene’ til flere av de nye i styret.

Dette oppleves som kritikk, et slag i magen på de som har bidratt så mye over mange år. Har det virkelig ikke vært slik frem til nå?

I flere år har det i hver eneste hjemmekamp blitt utdelt «frivillighetspris». Oppmerksomhet og en påskjønnelse. Supportere, dugnadsfolk, ildsjeler – det er MANGE som har blitt verdsatt og sett. Av klubben, for klubben, med klubben.

Er det forresten noen av dere som aner hvor mye tid Marianne og resten av familien Nygren har brukt på å lage tusenvis av liter med vaffelrøre?

Mange av innleggene i støttegruppen har kritiske formuleringer om klubben. Hvem er klubben? Er det Per? Det ligger en «mellom-linjene»-kritikk av Per i mange av innleggene. Uten at han eller de som kjenner hans arbeid best har fått mulighet til å uttale seg.

Åpenhet, demokrati og inkludering

«Det skal ikke være skjulte agendaer eller tilbakeholding av informasjon».

«Vi vil ha åpenhet, demokrati og inkludering».

Veldig enig! Men mener dere virkelig at alt som skjer på et styremøte skal ligge ute offentlig? Da er det mange, inkludert de som skal være aktive i klubben fremover, som ville ha fått noen alvorlige riper i lakken. Vedtakene fra styremøtene burde offentliggjøres i et kort referat på klubbens hjemmeside.

Resultatene av de vedtatte aktivitetene som gjennomføres er vel det som skal få oppmerksomhet!
Og er det åpenhet, demokrati og inkludering å opprette en lukket gruppe?

«..samhold har vi ikke, kameratskap har det vært dårlig med».

Hvem sitt ansvar er det? Hvem er klubben?

Jeg kom som innflytter til Strømmen for nøyaktig 25 år siden. Med et barn på tre år og et som ble født som ekte strømling få uker etter innflytting. Vi kjente absolutt ingen fra før. Noen av våre aller beste venner kommer fra fotballen. Fordi vi har vært aktive, deltatt, bidratt. Vært med å skape de gode opplevelsene. Det er helt sikkert sånn for mange av dere også. Det vet dere når dere lander etter denne runden med massesuggesjon over hvor dårlig klubben har vært styrt.

Stopp opp litt. Tenk selv.

Gode opplevelser på trykk

I 2008 lagde vi et blad. «Strømlingen» het det, og hadde historier fra alle nivåer i klubben. Det var utrolig morsomt å jobbe med. Krevende, men veldig givende. Fordi vi med glede og stolthet kunne vise frem bredden og mangfoldigheten i klubben vår til hele lokalsamfunnet. Bladet fikk ros fra mange av landets toppklubber også.

Bladet har fine historier om kameratskap og samhold. Ildsjeler ble løftet frem. A-lagets fadderordning, sponsorer, dugnad i massevis, fantastiske Hudøy, kjærlighet på banen, Romania-initiativet, gode opplevelser fra de yngste til de eldste.

Flere herlige samlinger med veteraner lagde vi; gamlegutta som har vært med på oppturer og nedturer. De ble også sett og verdsatt. En sabla bra 100-årsfeiring av klubben. Å påstå at klubben har manglet dette er historieløst og bare trist.

Hvis dette har blitt dårligere de siste årene, hvem sitt ansvar er det? Hvem er klubben?

Spillere uten klubbfølelse?

Klubben er også A-lagsspillerne. Eller det var. Jeg HÅPER at Espen med sin lokale profil og Strømmenshjerte får hjelp til å dytte litt ordentlig klubbfølelse inn i gutta.

Det sies nå at gutta er tente på å virkelig gjøre en innsats for å vise verden at Espen gjør en god jobb. Foreløpig oppleves det som om klubbfølelsen mangler. At det som gjelder for de fleste av dem er meg, meg, meg. ”Skal jeg bidra med det? Hva får jeg for det?”

Jeg har vært på klubbhuset etter kamper. Tatt en øl, snakket om kampen. Glede eller frustrasjon, men alltid vennskap og samhold. Noen av spillerne kommer opp. Noen få bidrar med samtale og skjønner at supportere har lyst til å bli kjent med dem. Det er lettere å heie på en spiller vi kjenner.

Fine ord

«Vi driver ingen maktkamp og har aldri hatt noen intensjon om å skvise noen ut av klubb eller styre».

Pisspreik.

Et gjenvalgt styremedlem uttalte dagen etter møtet: Jeg gleder meg til å jobbe med positive og fremtidsretta ting.

Fine ord, men har ikke alt som har skjedd siden 2001 vært fremtidsretta? Og i all hovedsak positivt? Det er mange, mange som har bidratt til dette, inkludert noen av dere som er med videre fremover.

Har det dere har bidratt med i klubben i flere år allerede ikke vært fremtidsretta og positivt? En slik uttalelse opplever jeg som en sterk kritikk av dem dere har stemt ut, men den rammer også dere selv.

Trenere og hall. Framtida vil dømme oss for hva som var rett eller galt. Det sitter dyktige fotballfolk i hele landet og lurer på om det har rabla for oss. En komplisert sak hvor ingen er vinnere og ingen har helt rett eller helt feil.

Jeg forundrer meg over at en hittil dyktig journalist i RB faller for fristelsen til å ta en forenklet forklaring i en komplisert sak.  Det har vel aldri vært sagt eller ment at en hall på Strømmen stadion, med boliger og næringslokaler, skal stå klar som ved et trylleslag.

En tung sponsor ville gå inn å begynne arbeidet med denne hallen.

En sponsor som har vært med på Jobbsjansen og gitt flere strømlinger jobb. Som er på alle kamper og støtter klubben på alle måter, også med hjertet.

En hall er selvsagt et stort og langvarig prosjekt med mange aktører, inkludert kommunen og andre aktører i næringslivet.

Stakkars klubben. Heia klubben.

Det finnes ingen enkle løsninger. Det kreves langsiktig jobbing og god forståelse.

En av de gjenvalgte sa til meg: Hva var det vi vant? Vi vant en haug med veldig hardt arbeid.

Det er riktig. For alle barna, spillerne, foreldrene og ildsjelene så håper jeg dere klarer det. Ingen er uerstattelige. Endring kan være bra, men det bør gjøres redelig og rakrygget …

Jeg håper dere ikke opplever det som var hverdagen da jeg satt i styret: Mange fine ord, mange forslag som krevde penger vi ikke hadde, og manglende gjennomføringsevne i hverdagen. Noen få gjorde veldig mye. Noen ble utbrent og borte. Det burde være omvendt – at mange bidrar med litt. Jeg håper dere får til det. Jeg håper den bølgen av støtte dere har skapt bidrar til at flere bidrar med konkret deltakelse.

Uten å bli mast på. Også når stormen har lagt seg og hverdagen kommer. Når vaffelrøre skal lages, når drakter skal trykkes, når banen skal måkes, når noe repareres, når søppel skal plukkes, når dugnadslister og treningstider skal settes opp.

Alle de involverte i dette dramaet har en ting felles: De ønsker det beste for klubben.

Jeg håper det er sant.

For det er VI alle som er klubben.