Det gikk bra.
Tøff læring, er det egentlig bra for oss?
Jeg syns ikke synd på meg selv. Kreft skjedde, og tankene lød «javel, så hva skjer nå». Alltid fremoverlent.
Hva kan jeg gjøre noe med?
De ulike fasene er fascinerende og slitsomme på hvert sitt vis.
Siste cellegift ble utsatt pga lave blodverdier, det vil si farlig lavt immunforsvar.
Men er ikke kvalm nå, det er bra.
Orker litt aktivitet, det er bra.
Det er varm sommer og jeg kan nyte bøker og hvile i skyggen på terrassen. Det er veldig bra.
Det som ikke er bra er skuffelsen når ting ikke går som planlagt.
Som utsettelse. Som å holde meg unna folk.
Som det forferdelige utslettet.
Bekymringen over ting i kroppen som føles feil. Det er jo ikke rart, midt i den veldig brutale behandlingen som faktisk forgifter meg.
Siste behandling ble ikke bare utsatt, den ble kansellert. Men det er OK, jeg har fått nok cellegift.
Nå trenger du litt pause før CT og neste kapittel, sa legen.
Jeg må øve mer på tålmodighet…
Kontrollfrik
Det verste er å ikke ha kontroll. Jeg trives best med detaljer, oversikt, sammenhenger og forståelse. Min måte å takle det på. Det er ofte nyttig. Men ikke alltid. For alt lar seg ikke forstå, og slett ikke kontrolleres.
Jeg lærer enda mer om meg selv. Det er bra. Det passer med visjonen min om å leve lenge og godt, og lære noe nytt hver dag.
Nei
Ærlig talt, denne læringen ville jeg gjerne vært foruten.
Bekjente som har kjent situasjonen på egen kropp trøster. Med rolig, trygg og glad stemme sier de: Snart er du ferdig. Det går bra.
Resten av livet
Nedtelling til CT og kontroll. Jobber med å kontrollere tankesurret. Drømmer og frykt er sannsynligvis naturlig og uunngåelig for alle i denne situasjonen.
Er jeg kreftfri eller har jeg fremdeles noe dritt i kroppen?
Gir meg selv alle grunner til at det bør være godt nytt. Men jeg sover ikke godt…
Føler likevel at dette kapitlet i livet gir perspektiv, prioritering, takknemlighet og tilstedeværelse.
Dette skal jeg bære med meg resten av livet, som en skygge i bevisstheten, uansett hvor frisk jeg er.
Men sånn har nesten alle det. Vi vet vi ikke er udødelige. Å vite at livet er nå, det er en stor glede.
Mine styrker og mine svakheter har blitt tydeligere for meg i denne perioden. Jeg er ikke sykdommen. Jeg er meg. Jeg er mest sterk.
Så nervøs at jeg nesten kaster opp
Kontroll. Sovet overraskende godt, gode tanker jeg jobbet med i går kveld har fulgt meg gjennom natten (hurra for mentaltrening). Likevel er jeg så nervøs at jeg nesten kaster opp. Jeg blir i den uvante følelsen. Gidder ikke prøve å snu den. Det er bare noen timer.
Leser litt. Samme setning flere ganger. Ukonsentrert.
Scroller litt på sosiale medier. Meningsløst.
Kjenner hver boble i vannet jeg drikker, føler hvert sekund i tiden.
Endelig inn til lungelegen:
KREFTFRI
Glad, lettet, utladet, smilende, rørt, takknemlig, sterk, levende.
Intenst levende.
Det gikk bra.
Velkommen, hverdager!
Her er noen få historier om resten av reisen dette halve året.
Venterom og mellomrom – da kreft ble en del av livet
Endringen min syns i øynene dine
Aksept: Kroppen er pudding og hodet er grøt
Tør du spørre om hjelp?