Har du forsovet deg og kommet for sent på jobb? Sannsynligvis. Har du kommet 12 timer FOR TIDLIG på jobb noen gang? Sannsynligvis ikke. Det har jeg…
12 timer? Det betyr jo kvelden før?! Ja, nemlig:
Jeg hadde hatt fri torsdag, og natt til fredag var det så voldsomt uvær at jeg våknet av lyn og torden flere ganger. Jeg er ikke redd, jeg elsker sånt vær, men trenger jo å sove…
Lyset var sånn rart, litt gult elektrisk hele fredagen også. Jeg påvirkes vanligvis ikke så mye av været, men dette var kraftige saker.
Kom utslitt hjem fra jobb fredag, hev klærne på gulvet, veltet ned i senga og sloknet.
Bråvåknet lørdag morgen! (trodde jeg)
Så på klokka, sjokket traff magen og hjernen samtidig, pulsen spratt i været. Å NEI! Det er lørdag morgen, jeg er alene på vakt på jobben, og vi åpner om 10 minutter!
Lynrask vurdering: Det er 10 minutter å gå til togstasjonen, neste tog går om 8 minutter, rekker jeg det kommer jeg bare en halvtime for sent.
Dro på meg klærne fra gulvet, smatt inn i de enkleste skoene, trev håndveska, låste ikke døra en gang, og LØP.
Kastet meg på toget i siste liten, blodsmak i munnen. Puh! Rakk det!
Synker ned i setet. Tar frem boken jeg alltid leser på toget, kan jo ikke gjøre noe annet, er underveis. Lyset er fremdeles rart, men jeg skjønner ikke at det ikke er lørdagsmorgenlys. Jeg ser heller ikke at de andre menneskene på toget ikke er lørdagsmorgenmennesker.
Kommer til Nationalteatret stasjon, løper som en vind opp rulletrappa, gjennom gatene til jobben, utålmodig opp heisen til 7. etasje. Slenger meg ned ved datamaskinen, skrur av telefonsvareren, er på jobb. Kl 0825.
Puh! Da kan kundene bare begynne å ringe. Det er ofte stille lørdag morgen.
Gjennom en åpen dør ser jeg Bjørn i naborommet. De har vakt døgnet rundt og det er alltid noen på det kontoret. Bjørn ser rart på meg gjennom døråpningen.
Jeg ser blikket hans og sier at jeg har forsovet meg, skulle vært her for en halvtime siden.
Føler meg ekkel, svett og rar.
Bjørn reiser seg langsomt og kommer inn til meg. Han har hodet på skakke og et rart uttrykk i ansiktet.
– Kristin, når er det nå? spør han.
Hæ? For et rart spørsmål! Tankene raser: Kanskje det er søndag morgen og jeg har kommet for tidlig på jobb, vi åpner kl 10 på søndager.
– Når ER det nå? gjentar han.
Bjørn begynner å smile: Kristin, det er fredag kveld. Du har kommet 12 timer for tidlig på jobb.
Tiden stopper. Forvirringen er komplett. Jeg blir sittende sjokkert mens jeg prøver å få et grep om denne sannheten.
Sannheten er at mannen min er på kveldskurs, ikke på tidligvakt på sin jobb.
Sannheten er at de folkene jeg ikke så på toget var på vei ut på byen, ikke på vei til lørdagsjobb.
Sannheten er at jeg går glipp av fredagskveld-favorittprogrammet på TV.
Og verst av alt, latteren til Bjørn forteller meg at JEG må fortelle dette utrolig flaue på jobb på mandag, ellers kommer han til å gjøre det.
