Route 66, Flagstaff, Arizona: En liten og koselig, stille restaurant midt i byen, en stille ettermiddag i en stille by.
Mat er viktig på ferie, og ofte spennende. På rundtur i sørvest USA har vi spist oss gjennom overdådige luksusfrokoster og gomlet tørr bolle på papptallerken. Og alt i mellom.
Den unge kelneren i Flagstaff het Morgan og så ut som han nettopp hadde stått opp. Vi gjettet på at var ganske ny i jobben, fomlete og skravlende så ivrig at han nesten forstyrret oss.
Menyen fikk oss til å tro at kokken var av en kreative typen som lekte seg på kjøkkenet. Pussige navn og rare sammensetninger. Når jeg spurte skravlekelneren om en rett, sa han med et skjevt smil og store øyne:
Ehh, det vet jeg ikke, vent litt så skal jeg spørre kokken. Så forsvant han og kom straks tilbake med svaret.
Maten jeg valgte var fantastisk god! Blackened cod salad. Torsk, couscous og aprikos. Kreativt.
Torsk med en marinade jeg aldri har smakt maken til. Umulig å gjette hva ingrediensene til ‘blackened’-krydderet var. Vår venn Morgan svinset rundt i nærheten, så det var lett å spørre ham: Hva ER dette fantastiske krydderet?
– Ehh, vet ikke, vent litt så skal jeg spørre kokken.
Han kom tilbake med fjeset til en lur fireåring. Litt flau, litt stolt, litt rar. Sa med lav stemme og glimt i øyet: – Det er en hemmelighet.
OK, greit det. Jeg skjønner godt at kokker har hemmeligheter. No problem.
Noen minutter senere kommer Morgan tilbake igjen, og med enda mer glimt i øyet sa han:
– Du skal få oppskriften!
Ikke vet jeg hva han hadde sagt til kokken, og jeg hadde ikke forventet det, så jeg ble kjempeglad!
En unnselig mann i vanlige klær kommer ut fra kjøkkenet. Han går rett bort til bordet vårt, sier ingenting, rekker ut hånden og gir meg en håndskrevet lapp.
Jeg ser på lappen, ser opp på han og sier gledestrålende takk!
Han nikker så vidt og går igjen. Sier ingenting, smiler ikke. Jeg blir sittende forbløffet å se etter ham før jeg leser lappen med håndskriften til en mann som nok ikke skriver så mye.
Tøffe ingredienser, da!
Enten var kokken veldig, veldig sjenert, og da er det bra han er kokk og slipper å treffe gjestene sine…Eller kanskje kelneren hadde tvunget ham til å gi fra seg hemmeligheten ved å skravle ham i senk.
Nå må jeg kjøpe torsk. En av ingrediensene i krydderet er kakao. På torsk!
Sheriffen underholdt oss under middagen, trygt smilende og hilsende til torsdagsmenneskene på torget.
I sin stramme uniform og med et uttrykk som vi kjenner igjen fra film. Det var SÅ lett å lage historier om ham; stram kar i prektig by.
Det kommer flere små historier fra USA-turen.
Følg gjerne Smilerynker på Facebook 🙂