Behandlingen er tøff. Jeg visste det, nå vet jeg det, står midt i det. Greia er: Hvordan komme seg gjennom. Hvordan akseptere denne uakseptable tilstanden? Cellegift er individuelt, men de første dagene etter ny behandling er nok verst. Kvalm og kraftløs, nesten ubrukelig. Sofa og ullteppe, tvinge i meg litt mat. En dag av gangen, en … Les mer
Sykdommen på innsiden hadde vært lettere hvis utsiden fremdeles var slik som vanlig. Sånn, nå er det sagt. Jeg er på vei for å besøke familie og venner vi ikke har sett på flere år. Jeg gleder meg, men… Livet er viktigere enn utseendet Utseendet mitt er såpass endret av påkjenningene fra sykdom at jeg … Les mer
Skal jeg dø nå? (neida)Skal de andre som sitter her dø? (kanskje)Ja, det skal vi jo alle sammen. Noen snart, noen om mange år. Tenker mens jeg venter på å komme inn til legen: – Ikke bekymre deg på forhånd.– Studer livet på sykehuset, spennende med maskiner, tester, så mange ansatte.– Blikk, samtaler, tonefall som … Les mer
Rosa sløyfe på profilbildet eller rosa sløyfe på jakken. Mange har det. Hvordan engasjerer vi oss egentlig? Hvorfor? Nytter det? Jeg spurte et utvalg venner med og uten rosa Facebook-sløyfer. En jobber i Kreftforeningen, en har hatt brystkreft selv, en har en forsker i familien. Svarene jeg fikk var inderlige og ektefølte. Rosa sløyfe betyr … Les mer
Mamma skal sendes hjem fra sykehuset etter å ha overlevd kreften. Fryktelig tynn og uendelig svak – hun hadde fått rolle i en film om Auschwitz på flekken. 10 mil å bli kjørt hjem, svimmel bare ved tanken på å skulle sette seg i bilen. Sukker og kreft opptar henne. «Nå må dere stoppe på … Les mer
Der kommer en dame på sykkel. Hun har på seg morgenkåpe! Hun står oppreist på pedalene uten å tråkke, mens sykkelen triller i sakte fart der hvor den slake bakken flater ut. Hun er veldig, veldig blek og veldig, veldig tynn. Håret er helt kort, gråsprengt. Klokken er tidlig ettermiddag. Under morgenkåpen stikker det frem … Les mer