Klokka er 04:14. Smerte vekket meg. Jeg er vanvittig heldig.
Smerten føles som kniver i halsen, en trassig halsbetennelse. Men det kommer til å gå over. Det er derfor jeg er heldig.
Hvordan være syk på sosiale medier?
Vi deler livene våre på sosiale medier. Men egentlig gjør vi jo ikke det. Vi viser regisserte glimt, vi velger hvilke biter som deles.
Jeg har vært syk i flere uker. Faktisk mer syk siste halve året enn de siste 10 år til sammen. Ikke alvorlig. Bare forkjølelse, halsbetennelse, øyekatarr av monster-dimensjoner. Fungert på halv maskin siste to ukene. Familien min vet det, kollegaene mine, noen venner og legen min. Og jeg er ikke alene – det har vært usedvanlig travelt på norske legekontorer.
På Facebook har jeg vært frisk. Og ganske aktiv. Kommentert, likt, lagt ut bilder, vært glad. Sanne biter av hverdag, ikke fabrikkert, bare utvalgt.
Er det et falskt inntrykk jeg skaper da? Lurer jeg noen? Jeg lyver ikke, jeg deler bare noen positive snutter av livet.
Jeg må snu det, se det fra utsiden: Hvis en jeg kjenner melder avbud til et møte med meg fordi hun er syk og senere samme dag deler et bilde fra kafébesøk med en venninne, føler jeg meg lurt da?
Kanskje. Selv om jeg ikke vet noe om det møtet. Ikke hvor lenge det varte, ikke hva de snakket om, ikke rollene de har for hverandre, ikke hvordan hun følte seg. Fra dette tenkte scenarioet kan jeg lett fantasere frem minst åtte ulike mulige forklaringer.
MEN. Er det mitt ansvar at noen kan lage seg et feil bilde av mitt liv basert på den versjonen av livet jeg deler?
Kanskje. Fordi jeg vil jo oppfattes som hel. Ekte. Sannferdig.
Eller kanskje ikke. Sosiale medier er jo ikke livet.
