Browsing Tag

Lia

Jeg savner fjella mine

Treungen, Nisseldal, fjell, utpåtur, denføellsen

I mange år har jeg bodd på Romerike. Fine flate bygder og byer med store, duvende jorder og lave høydedrag. Det beste med det er himmelen over, den er så stor.

Morgenfrost på NisserMen jeg savner fjella mine

Barndomshjemmet mitt er et bittelite småbruk i en bitteliten bygd i vakre, vakre Telemark. Husa er omgitt av dypt, klart ferskvann og svære, vakre fjell.

Før var fjellsidene mørke om kveldene, nå er de spettet med hyttelys. Fint, det. Det er plass til mange her i de dype skogene, det store vannet og de ubebodde fjella.

Når vi kjører de 26 milene mellom voksenhjem og barndomshjem velger vi om oftest veien via Kongsberg og Notodden. Litt mer svingete enn ’sørlandske’, men hyggeligere.

Nisser, åraksøya og fjella - fra LiaknattenEt magisk punkt på veien


Forventningen bygger seg opp når vi snirkler oss opp Kviteseidkleivene, og så ned bakkene mot Vrådal. Det er da det skjer.
Landskapet åpner seg, det glitrer i begynnelsen av det 4 mil lange vannet og ’hjemme’ er i Treungen i andre enden av vannet. De kjente fjella er urørlige og helt like som sist jeg var her, og kanskje ulike, avhengig av vær og tid på døgnet. Vannet også. Blankt og stille eller mørkt og levende, men alltid snilt, aldri store bølger som på havet.

Kveld og svarte fjell, NisserDet skjer noe med meg

Hver eneste gang. Skuldrene senker seg og jeg får en helt egen følelse i kroppen. Trekker pusten dypt og mykt. Hjemme.

Hjemme venter bål på brygga, klemmer fra kjære, et glass med noe godt, lukt av gress og skog og hest. Tærne tester kaldt vann, og vi har nok pledd til å kunne sitte ute hele natten.

Med utsikt til fjella mine.

#treungen #telemark #norge #denfølelsen

Bygda har en fin Facebookside også – velkommen til Nissedal!

Morgentåke over fjella i Treungen

Del inspirasjonen:

Det var en gang en krakk

det var en gang en krakk, Knut Lien, Treungen, Kristin Daly, Smilerynker

Inne på det varme kjøkkenet sitter ei lita jente og kikker på lillebror. Han har mørkt hår og nysgjerrige øyne. Han fyller 1 år om en måned, og hun tror ikke mor skjønner at han straks skal begynne å gå. Mor har nemlig mer enn nok å passe på, det er så travelt nå rett før jul.

Den lille gården i den lille bygda har geiter i fjøset, grisen er slakta og blir straks julemat. Det er ingen elektrisitet, det er snøfonner på tunet og en sti mellom huset, brønnen og låven. De koker vann og lager mat på vedfyrt ovn på kjøkkenet, og det er der de oppholder seg på kalde vinterdager.


Det er desember 1891

Det er en krakk på kjøkkenet. En solid krakk i furu som far i huset har laget. Kanskje treverket kommer fra den lille skogen på småbruket?

Det er en kjekk krakk. Fin for ei lita jente å sitte på når hun spiser, fin for sliten far som setter seg inntil varmen med det siste som skal gjøres en lang arbeidsdag. Fin for den lille gutten å heise seg opp på, fin å holde seg fast i og slippe taket fra når han tar sine første skritt.


Gutten går!

Tre ustødige skritt over gulvet. Han vil til mor si som står ved den svarte ovnen og rører i kveldsmaten. Ovnen som er brennende varm.
Moren skvetter til. Ikke glad, mer skremt!

–  Går du alt! Å kjære vene, pass på så du ikke brenner deg!

Hun føyser gutten opp i armene sine og ser seg rundt. Dette er for tidlig! Hun har ikke tid til at han skal gå enda! Hun tar krakken, setter den opp ned og stapper ungen oppi der. Sånn! Trygg! Puh!

Dei satte meg oppi denna, for eg va så i vegen. Eg sto der te eg mest ikkje kunne gå.

Dette sa min morfar Knut da han fortalte om krakken. Han ble voksen og tok den med seg til Kristiania. Byen hadde skiftet navn til Oslo da han giftet seg og fikk fire barn, og krakken var med. Til Tåsen, i Fossveien, og siden til Tøyen der jeg og de andre barnebarna satt på krakk ved kjøkkenbordet til mormor og spiste sviskekompott med fløte.
Kul krakk, minst 127 år gammel. Kristin Daly, Treungen

Altmuligkrakk

Nå er krakken hos meg på Strømmen. Den er malekrakk og stige, den har vært nattbord og leketog og sagkrakk. Den er stygg og vakker og solid, full av maling og hakk og levd liv.
Den er brukt av 5 generasjoner.

Dette skulle morfar ha sett. Han hadde tatt pipa sakte ut av munnen, hevet det ene buskete øyenbrynet og sagt:  Jaså…

det var en gang en krakk, Kristin Daly, Smilerynker

I denne bloggen skriver jeg om alt mulig. Ingen rød tråd, bare livet. Reiser, historier, helse, oppvekst, inntrykk.

Del inspirasjonen: