Browsing Tag

minner

Play me a memory, sang han

Jeg hører 10CC på radio. I’m not in love.  Ja, særlig… Jeg er 15 år. Er som oftest småforelska. Innmari fin sang.
Jeg skjønte ikke at bandet het 10CC eller betydningen av det.  Jeg trodde de het Ten zee zee… gjett om jeg var flau da jeg fant ut av det. Sa det ikke til noen.
Det var den aller første kassetten jeg kjøpte. Nå er kassetter på museum. Men sangen er like fin.


Musikk er også min aller første opplevelse av å bli gammel.

Musikk LP platerDet har gått noen år siden 10CC.
Mannen min finner frem platespilleren fra kjelleren. Setter den på gulvet og spiller en LP-plate.
Tom Waits’ mørke, hese stemme på full guffe. Innmari fin sang.
Ungene kommer inn etter å ha lekt ute. Seksåringen løper inn i stua.
– Forsiktig, roper pappa, ikke tramp på gulvet! Stiften hopper litt men fortsetter å spille.
Guttungen blir stående å kikke på den sorte skiva som snurrer rundt og høre på den rå musikken.
– Å, utbryter han, jeg visste ikke at vi hadde så store CD’er!
– Hva trodde du det der var, da? Spør pappa og peker på den lille samlingen med LP-plater som aldri har blitt ryddet ut av hylla.

-Jeg trodde det var tynne bøker.

Nå fins snart ikke CD-plater lenger heller.

Musikk til gamla…

Omtrent samtidig ønsket jentungen seg en CD med et eller annet boyband. Jeg husket ikke hva de het, selv om de var superpopulære, og spurte jyplingen i platebutikken.
Han visste godt hva hun skulle ha. Back Street Boys.
Så blunket han og sa med et smått overbærende smil: Du har vel mer lyst på den nye samlealbumet til Santana, du?

JA! Jeg hadde jo det! Jeg var vel 35. Han fikk meg til å føle meg som en olding, det var jo 20 år siden bestevenninna mi lærte meg å høre på Santana.

Play me a memory, sang Billy Joel.
Musikk, Kristin Daly, SmilerynkerYes, indeed. Spill meg et minne. Jeg fant esken med plater i kjelleren nå nettopp. Latteren boblet mens minnene og godfølelsen overfalt meg. De lever godt, de minnene som er koblet til musikk. Kanskje det er derfor vi har sterkest følelser for den musikken vi kjenner som ungdommer, da mye av den vi skal bli tar form.
Jeg har fremdeles helt dreisen på å ta en plate ut av coveret, og innerlommen, og holde platen langs kanten uten å ta på selve musikken. Noen covere er nesten utslitt.
Phil Collins, Electric Light Orchestra, Manfred Mann. Eagles.

Hotel California. Yndlingssangen fra gamle dager. Følelsen av minner som sitter i ryggraden. Eller hjertet. Den spilles ofte på radio enda, og jeg synger hver eneste strofe, hver eneste gitarakkord.
Muligens med litt antydning til luftgitar også.

Det er også den eneste sangen jeg noensinne har sunget på karaoke. Men DET sier jeg ikke høyt.

10cc avis

Sommer og byfest i Lillestrøm.
10CC var der.
De er 70.
Jeg var ikke den eneste middelaldrende dama der
🙂 🙂 🙂

Del inspirasjonen:

Hva legger gjestene merke til hjemme hos deg?

Kristin på kjøkkenet. Smilerynker, jul

Helger og ettermiddager tilbringes ikke med malekost og hammer hjemme hos oss.

Spørsmål er – gjør det noe?

Vi har gjerne gjester. Åpent hus, hjerterom og senger.

Bryr de seg om at taket i stua trenger maling? Eller at gulvet på kjøkkenet er gulnet og fullt av hakk?
Bryr de seg om det umoderne brystningspanelet i gangen?
Gir det plusspoeng at badet er nyoppusset og vinduene er nypussede?

Hva legger gjestene merke til?

Skal vi ha dårlig samvittighet? Skal vi la være å invitere folk inntil vi har pusset opp resten?

Å nei. Helt uaktuelt.  Så lenge det er rent og ryddig er det ikke huset folk husker.

Ikke vi heller, når vi blir kjempegamle og mimrer tilbake. Hva er det vi og våre gjester kommer til å huske?
Ikke maten (generelt kanskje, men ikke hvert måltid), ikke gulvet, ikke møblene, og i alle fall ikke et tak som trenger maling (bortsett fra nå da, siden jeg skriver om det…)

Lyden av latter

Menneskene er det vi husker.  Samværet. Den gode følelsen av glede, vennskap og kjærlighet.
Om det er i et slott eller et telt, om maten er en gryterett eller fem-retters – det er menneskene som betyr noe. Lyden av latter.

Mens jeg skriver dette tenker jeg tilbake til gode lag. Hva husker jeg?

Jeg husker noen få matretter. Ikke kjolene, ikke om det var nymalt, ikke om alle glassene var like, ikke om det var mye sengetøy å vaske etterpå.

Jeg husker det morsomme, det rare, det nære og det sære. De gode samtalene.
Menneskene.
De vil jeg ta vare på. Tiden skal brukes på å leve. Å skape minner. Å være tilstede i øyeblikkene.

I kveld ønsker vi nye gjester velkommen til hjerterom og husrom. Jeg gleder meg til latteren.

Om du kjenner noen vertskap som trenger å senke skuldrene litt før neste selskap, så DEL gjerne!

Oppussing er veldig populært, du har kanskje noen favoritter du følger i sosiale medier? Blogger og Instagram er jo veldig populært og inspirerende for interiør!
PS, siden jeg skrev denne bloggen har vi pusset opp litt. Men det er mye igjen.

Facebooksiden Smilerynker legger jeg ut litt hverdagsglimt og inspirasjon, følg meg gjerne der!

 

 

Del inspirasjonen:

Beste idé for julegave – for deg med voksne barn

julebok, tradisjon, familie, smilerynker

Er du del av en familie? Kanskje har du voksne barn og mange år med julaftener i historien din. Bilder, selskaper, slektninger.
Minner.

Noen juleminner inneholder latter, noen er preget av uvær, noen av kjærlighet, noen av sorg eller sykdom. Noen mennesker blir borte og noen kommer til.
Vi husker den jula vi bestemte oss for en ny desserttradisjon, vi husker ungen som gledet seg så mye at hun aldri orket julemiddag, vi husker den jula hvor naboen hadde måkt en meter med snø for oss da vi kom hjem sent en romjulskveld.
Sikkert krangling og misunnelse og sånt også. Men det er ikke det vi velger å huske, er det vel?

Værsågod, her er ideen

Jeg har laget en spesiell minnebok til mine to voksne barn som jeg gjerne vil dele med deg.
Boken er identisk til dem begge, så den yngste får med seg tre år fra før han ble født.
Juleboken inneholder

– Bilder fra hver eneste julaften siden de ble født

– Vår families tradisjonelle julematoppskrifter

– Julepynt og slikt som var mine barns barndoms jul.

Bøkene ble fine, og de kan brukes som oppslagsverk og minnebok hver eneste jul – fra den første jula de skal feire utenfor familien og lurer på hvordan ribba får sprø svor (ikke at jeg har fått til den hver eneste jul, men…), og til juler mange år fra nå hvor de kanskje har egne barn og egne smilerynker, og vi har fullført livet.

Jeg føler at jeg både har tatt vare på essensen fra vår familiejul og har skapt noe varig.

Det er litt jobb, men veldig moro.

Her er det jeg gjorde, og jeg brukte over et år på det. Lurt å begynne FØR en jul, for å ha det klart til neste jul:
Samlet bilder fra album og pc’er, og gjorde papirbilder om til digitale.
Tok nye bilder av alt jeg har tatt som en selvfølge, som julegardinene jeg har hatt på kjøkkenet i mange år.
Juletrepynt, lysestaker, barnas hjemmelagde og etterhvert slitne pynt, kakebaking (oppskrift, fremgangsmåte og ferdige kaker).
Noen oppskrifter tok jeg bilde av flekkete kokebøker, noen skrev jeg på nytt for hånd, noen lagde jeg i fotoboksystemet.
Passet på å få med alle besteforeldre og tanter og onkler på noen av bildene.
Samlet alle bildene i riktig rekkefølge i en mappe på pc’en.
Valgte størrelse og antall sider på boken, og lastet bildene over i et fotobokprogram på internett.
Justerte, evaluerte, fikset og endret.
Bestilte, pakket inn, og gledet meg mer enn barna til de skulle pakke opp.

Hvis du liker ideen og syns det høres greit ut, så sett i gang! Det er kjempegøy!

 

Del inspirasjonen:

Ikke alle har gode minner fra skolen

Kristin Daly, russ, Bø 1980, jubileum, minner

Snart russejubileum. Glad forventning, men også litt skummelt.

Jeg leter etter alle 160 på mitt kull. Mange finner jeg, mange snakker jeg med på telefon. Folk høres jo akkurat ut som seg selv! Om de er tjukke eller tynne eller har grått hår eller ikke hår eller mye rynker, om de er besteforeldre eller direktører eller er kreftsyke, det spiller ingen rolle.

Selv om vi ikke har sett hverandre på mange år. Kjernen er der. Den vi ble kjent med så mange år siden. Noen er det veldig godt å snakke med, noen litt rart eller kleint.

Noen finner vi ikke. Noen svarer ikke. Noen bor kanskje i utlandet? Noen vil kanskje ikke bli funnet? Noen er døde, det må vi vel forvente når vi har fylt 50 år, men det er rart. Og trist. Likevel føler jeg at det betyr at vi som lever må leve og nyte livet mens vi har det. Huske de som er borte, fortelle de gode historiene. Så lever de videre i oss.
Vi er ikke lenger udødelige.

Men de andre. De som ikke vil komme.

De som var under radaren. De som var utenfor. Ble de mobbet? Var de ensomme? De som ikke har gode minner de kan mimre om.

”Ja du har funnet riktig nummer, men det er ikke noe vits med mer info. Jeg er ikke glad i sammenkomster og kommer ikke”.

”Jeg involverte meg aldri så mye med folk. Jeg burde ha gjort det. Jeg kjente egentlig ikke så mange, så jeg vet ikke om jeg vil komme”.

Selv var jeg forferdelig sjenert da jeg begynte, men i løpet av de tre årene utviklet jeg meg til den jeg skulle bli. Jeg var visst ikke rar eller stygg eller klønete likevel. Jeg ble voksen.
Kul var jeg aldri, men siste året delte jeg hybel med en av skolens mest populære jenter. Det var mye moro på den hybelen.
Litt drama, litt frustrasjon, men jeg husker best latteren, energien, samholdet. Gode minner.

Husker vi historiene likt?
Hjemmelaget vin i boden. Kysset i bilen etter juleballet. Lukten av røkelse. Det triste blikket til han som var ulykkelig forelsket. Klasseturen til konsert i Oslo. Badeturen. Russerevyen.

Midt på vinteren i andre klasse. Hjemme var 10 mil unna,  jeg bodde på internat.
En kamerat hadde lagt en snøball i sengen min! Under dyna. Iskaldt og klissvått da jeg skulle legge meg og smatt under dyna slik jeg pleide. Hyyyl!

Jeg har sjelden blitt så skremt og så sint, og jeg har aldri hevnet meg så bra:

Han bodde også på internat, og vi hadde inspeksjon en gang i uka. Rommet måtte være vasket. På inspeksjonsdagen snek jeg meg inn på rommet hans og strødde sukker i hele senga. Med en lapp der det sto HEVNEN ER SØT.

Jeg skal spørre deg om du husker det på samme måte som meg. Jeg ler enda. Men i flere år etterpå løftet jeg på dyna før jeg la meg…

Jeg gleder meg vilt til å treffe dem igjen. Forsterke gamle vennskap, kanskje. Kanskje utvikle nye.
Mimre, le, være sammen. Skape nye smilerynker.
Føle meg middelaldrende men litt udødelig.

Og sånn gikk det før festen: Med skippertak for den gode følelsen

Kjære russ, gikk det bra med deg  natt? Om overfall og idiotiske ting i fylla.

 

Del inspirasjonen: