Browsing Tag

Russ

Jeg ble overfalt. Jeg ble sint. #metoo #jegharopplevd

jegharopplevd, kristindaly, smilerynker

Jeg ble ikke redd. Jeg ble sint. Det reddet meg.

15 år ung, sittende alene på en liten strand like ved en lite trafikkert vei. Min rolige time med ungdomsrefleksjoner. En bil kjører forbi, stopper opp, snur og kjører forbi igjen. ”Rart sted å kjøre feil”, tenker jeg, det bor ingen her og det er en mil hver vei til nærmeste bygd.
Snur igjen, kjører forbi igjen, stopper. Bildør smeller.

En voksen mann i grå frakk kommer ned den korte, bratte stien. Jeg husker enda at jeg hadde på meg olabukse og hvit ermeløs blondetopp. Uskyldig, sjenert.
Jeg husker ikke hva han sier, men det er ukomfortabelt, jeg vil gå. Stien er trang, store trær på hver side, prøver å gå fort forbi uten å se på ham.

Det gikk ikke. Barken fra den store bjørka han presser meg mot er hard mot ryggen, hendene hans holder skuldrene mine hardt. Øynene hans ser på kroppen min.
Jeg har ingen bevisst tanke om hvordan jeg skal reagere, men jeg blir sint. Jeg bruker ord jeg ikke visste jeg kunne, og han innser at jeg kommer til å kjøre kneet opp mellom bena hans hvis han ikke slipper. Jeg gløder. Han forventet at jeg skulle bli lammet av skrekk og et lett bytte, han forventet ikke verbal styrke.
Han nøler. Han slipper. Jeg løper.

5 kilometer senere er jeg hjemme hos mamma. Jeg er trygg og sjokket tar meg. Hun forstår at noe har skjedd og frykter det verste. Jeg er likblek og skjelvende, knapt i stand til å snakke. Jeg er ikke skadet, mamma. Ingenting skjedde. Det gikk bra.

Kjemp eller flykt. Det var det som skjedde. Jeg vet det nå. Jeg kunne ikke flykte, jeg måtte kjempe. Underbevisstheten gjorde en lynrask evaluering: Han hadde ikke våpen, han var ikke veldig mye høyere enn meg, kanskje jeg til og med så en svakhet i øynene hans, jeg tror ikke han hadde overfalt noen før. Jeg var vettskremt, men så full av adrenalin at jeg sannsynligvis var supersterk. Jeg var heldig.

Kanskje du vil lese denne også: Ikke alle har gode minner fra skolen heller. 

 

fra A-magasinet

fra A-magasinet

Voldtekt er tema i mediene. Debatten er nødvendig. Statistikken er forferdelig. A-magasinet nr 17/2015 har en omfattende artikkel om voldtekt og hva som skjer (eller ikke skjer) når en blir voldtatt. Det er til å grine av.

I 2015 var det #jegharopplevd. I 2017 er det #metoo. Samme sak. Like viktig. Temaet som aldri blir borte. Temaet som vi voksne har et enormt ansvar å gi gode holdninger til våre sønner og døtre om.
Og samfunnet. Og underholdningsindustrien.

”Et av hovedproblemene er gutter, ofte flere sammen, som utnytter jenter som ikke er i stand til å gjøre motstand. (…) Fedre og mødre må snakke med sine sønner og gi tydelige budskap: Det er ikke fritt frem. (…) vi ser en økning i antall festrelaterte voldtekter. Jeg har jobbet med slike saker i 40 år, og jeg liker ikke det jeg ser. Det er noe galt i vår tid, og det gjør meg nedstemt. (…) Det er en fallitterklæring og det gjør noe med oss som samfunn”
– Tor-Aksel Busch, riksadvokat. Uttrekk fra A-magasinets artikkel

 

Til deg som gutt: Takk for at du er en av dem som støtter jentene, takk for at du stopper en kompis fra å gjøre noe dumt. Takk for at du er tøff nok til å si nei, stopp, la henne være i fred.
Takk til deg som vet at det ikke er fritt frem. NEI betyr NEI. Alltid. Uansett.
Uansett om hun har flørtet med deg hele kvelden. Uansett om hun har hatt sex før. Uansett om hun er dritings, uansett om hun er tynnkledd. Nei betyr nei. Hun bestemmer over sin egen kropp. Ikke du. Og hvis du benytter din fysiske styrke til å forgripe deg, da er det du som er svak. Men du er ikke svak eller feig, du tar gode valg som du kan leve med resten av livet. Takk for at du er DEN gutten.

For flere artikler og meninger, søk på Twitter eller Google #metoo og #jegharopplevd.

 

Blogglistenhits

Del inspirasjonen:

Kjære russ, gikk det bra med deg i natt?

Russ, feiring, overfall, blodig skjorte, russefeiring,

Våknet du hos politiet, på sykehuset, hjemme i din egen seng eller bakerst i russebussen?
Den startet i natt, russetiden, jeg hørte deg i gatene. Skrålende, leende. Full, men happy. Full av liv også, og glede og forventning, enda ikke sliten.  Kanskje fikk du en knute i russelua…  Jeg håper det gikk bra med deg.

Og at det går bra alle dagene og nettene frem til 18. mai. At du er trygg og har det gøy. At du ikke skader deg selv eller andre.  At vi som hører deg når vi legger oss husker vår egen russetid og syns det er helt greit at du forstyrrer nattesøvnen med dundrende musikk. Jeg håper du vet at vi også er litt bekymret. Går det bra med alle?

Jeg håper ikke moren din åpner døren en grytidlig maimorgen og ser deg og kameraten din blodig og forslått, mens du sier: Mamma, vi kommer fra sykehuset, vi har blitt banka opp.

Jeg håper at du stopper opp i to sekunder og bruker hue før du blir med på en situasjon som dette:

En dritings russ står utenfor en buss som gynger av feststemte mennesker. To unge dresskledde menn på vei hjem fra 17. maifeiring stopper opp og spør om det går bra med han som spyr og skjelver. Det er noen få år siden de var russ selv, men de husker jo at det kan være ganske slitsomt natt til 18. mai.
– Går det bra med deg?
En jente kommer bort, kanskje dama hans. Alle de andre er fremdeles inne i bussen. Han som er rusa tilter og begynner å skrike noe som ingen skjønner.
En inne fra bussen oppfatter at noe skjer. Han er voksen, med skinnvest og muskler. Han brøler og angriper de dresskledde. Alle de andre 27 innefra bussen velter ut. Noen er russ, noen er yngre, noen få er eldre.

De to får gjennomgå. Slag og spark, ødelagte klær, blåveis og blod.

De to er godt trente og river seg til slutt løs og løper. De løper for livet bokstavelig talt.

Dette skjedde. Kl. 0315 18.mai 2015. Jeg vet det, for det var mitt hus de to skulle hjem til.

Kjære russ, hvis du kommer i en slik situasjon, så håper jeg du stopper opp i to sekunder før du kaster alle hemninger og sparker og slår. Du gjør jo ikke sånn når du er edru. Du gjør jo ikke sånn i det hele tatt.

Dersom du våkner dagen etter og skjønner at du har vært med på noe dumt, slemt, idiotisk, forkastelig – så håper jeg du angrer. Og at du er redd for om du kan ha ødelagt din egen eller noen andres fremtid. Og at du lurer på om overvåkingskameraene så nøyaktig hvem som slo, eller om du slipper unna.
Og at du ikke er så dust at du skryter av det på skolen.

Jeg håper moren din sover godt om natta og ikke blir vekket av telefon fra politiet eller ditt blodige ansikt.
Kjære russ, jeg håper du og vennene dine får en fantastisk feiring dere kommer til å huske med glede resten av livet.

Russ, feiring hele natten

Del inspirasjonen:

Ikke alle har gode minner fra skolen

Kristin Daly, russ, Bø 1980, jubileum, minner

Snart russejubileum. Glad forventning, men også litt skummelt.

Jeg leter etter alle 160 på mitt kull. Mange finner jeg, mange snakker jeg med på telefon. Folk høres jo akkurat ut som seg selv! Om de er tjukke eller tynne eller har grått hår eller ikke hår eller mye rynker, om de er besteforeldre eller direktører eller er kreftsyke, det spiller ingen rolle.

Selv om vi ikke har sett hverandre på mange år. Kjernen er der. Den vi ble kjent med så mange år siden. Noen er det veldig godt å snakke med, noen litt rart eller kleint.

Noen finner vi ikke. Noen svarer ikke. Noen bor kanskje i utlandet? Noen vil kanskje ikke bli funnet? Noen er døde, det må vi vel forvente når vi har fylt 50 år, men det er rart. Og trist. Likevel føler jeg at det betyr at vi som lever må leve og nyte livet mens vi har det. Huske de som er borte, fortelle de gode historiene. Så lever de videre i oss.
Vi er ikke lenger udødelige.

Men de andre. De som ikke vil komme.

De som var under radaren. De som var utenfor. Ble de mobbet? Var de ensomme? De som ikke har gode minner de kan mimre om.

”Ja du har funnet riktig nummer, men det er ikke noe vits med mer info. Jeg er ikke glad i sammenkomster og kommer ikke”.

”Jeg involverte meg aldri så mye med folk. Jeg burde ha gjort det. Jeg kjente egentlig ikke så mange, så jeg vet ikke om jeg vil komme”.

Selv var jeg forferdelig sjenert da jeg begynte, men i løpet av de tre årene utviklet jeg meg til den jeg skulle bli. Jeg var visst ikke rar eller stygg eller klønete likevel. Jeg ble voksen.
Kul var jeg aldri, men siste året delte jeg hybel med en av skolens mest populære jenter. Det var mye moro på den hybelen.
Litt drama, litt frustrasjon, men jeg husker best latteren, energien, samholdet. Gode minner.

Husker vi historiene likt?
Hjemmelaget vin i boden. Kysset i bilen etter juleballet. Lukten av røkelse. Det triste blikket til han som var ulykkelig forelsket. Klasseturen til konsert i Oslo. Badeturen. Russerevyen.

Midt på vinteren i andre klasse. Hjemme var 10 mil unna,  jeg bodde på internat.
En kamerat hadde lagt en snøball i sengen min! Under dyna. Iskaldt og klissvått da jeg skulle legge meg og smatt under dyna slik jeg pleide. Hyyyl!

Jeg har sjelden blitt så skremt og så sint, og jeg har aldri hevnet meg så bra:

Han bodde også på internat, og vi hadde inspeksjon en gang i uka. Rommet måtte være vasket. På inspeksjonsdagen snek jeg meg inn på rommet hans og strødde sukker i hele senga. Med en lapp der det sto HEVNEN ER SØT.

Jeg skal spørre deg om du husker det på samme måte som meg. Jeg ler enda. Men i flere år etterpå løftet jeg på dyna før jeg la meg…

Jeg gleder meg vilt til å treffe dem igjen. Forsterke gamle vennskap, kanskje. Kanskje utvikle nye.
Mimre, le, være sammen. Skape nye smilerynker.
Føle meg middelaldrende men litt udødelig.

Og sånn gikk det før festen: Med skippertak for den gode følelsen

Kjære russ, gikk det bra med deg  natt? Om overfall og idiotiske ting i fylla.

 

Del inspirasjonen: