Tør du å spørre om hjelp?

Handleposene står ved trappen, solen skinner, og jeg er lykkelig.

Takk for at du hjalp meg med å handle, sa jeg.
Takk for at jeg fikk hjelpe, sa hun med et stort smil.

Jeg vet ikke hvem av oss som var mest fornøyd…

«Bare si fra om jeg kan hjelpe deg med noe»

Det har du nesten helt sikkert sagt når en venn, kollega eller familiemedlem er syk, skadet, stressa, i sorg, samlivsbrudd eller andre av livets mer overveldende situasjoner.

Vi liker generelt å hjelpe. Vi føler oss nyttige og verdifulle når vi kan hjelpe. Vi mener det når vi tilbyr det, samtidig som vi kan klappe oss selv på skulderen.
Men hvor ofte spør du selv om hjelp, og hvordan reagerer du dersom noen faktisk spør deg?

Gapet mellom å tilby og be om hjelp

I en periode har jeg trengt hjelp. Fordi immunforsvaret er så lavt, og energien enda lavere. Det er uvant for meg å være svak, og enda mer uvant å be om hjelp.

Det har fått meg til å utfordre meg selv, reflektere, og snakke med andre om deres erfaringer med å tilby og be om hjelp.

Paradoksalt nok er vi MYE flinkere til å tilby hjelp enn å be om det.

• Nei, vil ikke være til bry.
• Tenk om hun bare sa det av høflighet, men ikke egentlig mente det.
• Det passer sikkert ikke, han har det så travelt.

En av de jeg har snakket med om dette forteller:
«Jeg tilbyr meg alltid å hjelpe. Noen ganger har jeg tenkt det er rart at de ikke spør, når de så åpenbart trenger hjelp.
Så skadet mannen min seg, og jeg trengte helt konkret hjelp. Uvant med å spørre, men tok mot til meg og ringte en av de som hadde tilbudt seg. Fikk til svar at det dessverre ikke passet akkurat nå, men spør gjerne igjen!
Jeg følte meg flau og påtrengende, det sved som en avvisning. Jeg ringte hverken henne eller andre potensielle hjelpere igjen. Det var sikkert dumt av meg, hun hadde det jo bare litt travelt akkurat da.»

Småbarnsforeldre trenger gjerne hjelp, og det føles ofte greit, da de du spør er i samme situasjon, og det blir naturlig å bytte hjelp. Passe barna mens du skal på noe der det er tungvint å ha med barn, kanskje avtale overnatting hos hverandre hver deres helg, for å få kjærestetid eller «bare» alenetid.

Kan det bli for mye eller feil å hjelpe?

Det er også hårfine grenser her.

• Kan det bli for mye hjelp som gis eller mottas?
• Når blir hjelpen en vanesak som blir tatt for gitt, eller misbrukes?
• Kan den hjelpende hjelpe for mye, på bekostning av seg selv og sine egne?
• Når føler du at du må si ja, siden du har tilbudt deg, men det passer egentlig ikke?

Mennesker er stammefolk, vi hadde ikke overlevd uten å hjelpe hverandre. Jeg har nå lært at det ikke er farlig å be om hjelp, tvert imot, det er godt for begge parter. Balanse er nok et stikkord her som i mye annet.

Takk for hjelpen, sa jeg til en annen venninne. Jeg hadde spurt om hun hadde lyst til å ta meg med til IKEA.
Hjelp?, sa hun. Jeg tenkte ikke på dette som hjelp, men en hyggelig utflukt som passet bra for oss begge.

Tør du å be om hjelp?

Den største gleda ein kan ha,
det er å gjera andre glad.
– Mikael Aksnes