Venterom og mellomrom – da kreft ble en del av livet

Skal jeg dø nå? (neida)
Skal de andre som sitter her dø? (kanskje)
Ja, det skal vi jo alle sammen. Noen snart, noen om mange år.

Tenker mens jeg venter på å komme inn til legen:

– Ikke bekymre deg på forhånd.
– Studer livet på sykehuset, spennende med maskiner, tester, så mange ansatte.
– Blikk, samtaler, tonefall som er lavt og trøstende eller effektivt, alltid høflig og profesjonelt. Unge, gamle, noen som er med til den alvorlige samtalen.
– Bruk det du kan av pust, ro og kreativitet til å gjøre ventetiden god.

Det er veldig lett å lage seg historier om de andre. De tenker sikkert sitt om meg også.
Den eldre mannen der borte, har han røyket, tro? Han venter på en seng, er han veldig syk?

Så overhørte jeg samtalen: Han har det samme som meg. En flekk på lungen som ble tilfeldig oppdaget ved CT for noe helt annet. Har aldri røyket.
Akkurat som meg.
Flekken har ikke endret seg, men bør sjekkes. Akkurat som meg.
Han er aktiv, frisk og sprek. Ikke vant til verken sykdom eller medisiner.
Akkurat som meg.

En time senere

Jeg har en svulst i lungen.
Ondartet. Kreftsvulst. Lungekreft.
Ikke spredning.
Faen.

Hvordan skal jeg si det til mine nærmeste?
Hva høres minst ille ut: Lungekreft eller svulst i lungen? Kreft – men ikke spredning?
Det blir det en annen type hverdag fremover.
Takknemlig for at jeg har kort vei til sykehuset.

Ikke spredning, ikke spredning, ikke spredning. Mantra. Redningsbøye.

Hvis

Hvis jeg ikke hadde blitt syk av covidvaksinen. Hvis ikke så mye rart hadde hendt i kroppen min i fjor, med infeksjoner, covid, null immunforsvar, sykehusinnleggelse og utredninger. Hvis jeg ikke hadde sagt fra om håravfall og eksem på kontrollen etter sykehusinnleggelsen. Hvis ikke legen hadde vært våken og lyttet til magefølelsen (leger bruker sikkert det noen ganger de også?) …
Da hadde de ikke tatt CT (for en kronisk sykdom jeg heldigvis ikke har) og da hadde dette ikke blitt oppdaget. Før om lenge. Før det kanskje hadde vært for sent.

Læringen er: Si fra om alt, alltid.

To uker i limbo og hemmeligholdelse mens de finner ut mer av det uvelkomne inni meg, og bestemmer behandlingsplan. Venterom i livet.

Lykkelig for kreftdiagnose?

Å nei. Overhodet ikke! Men takknemlig for at den kan opereres, at den ble oppdaget i tide, at det høyst sannsynlig blir bra uten stråling eller cellegift.

Går lang tur i snø og skumring og føler meg veldig levende. Hvert eneste snøfnugg som kiler i ansiktet hvisker: Du lever. Du får flere vintre.

Skummelt med operasjon? Å ja.

Det begynner å gå opp for meg hva som skal skje.

De skal skjære ut over en tredjedel av lungen. Og noen lymfeknuter.

Jeg ba kirurgen tegne og forklare, for når jeg vet føler jeg meg tryggere. Ikke kontroll, men mer oversikt.

Dette teamet på dette sykehuset er i verdenstoppen på robotkirurgi som gir tryggest resultat. Kirurgen sitter med joystick rett utenfor kroppen min, men han sier det er som å sitte inni kroppen, med full oversikt. Det er imponerende. Og skummelt. Er nok greit at jeg sover da… Ut med faenskapet!

Hmmm. Er forkjølet. Vondt i halsen. Tenk om det blir verre og tenk om jeg får feber og de må utsette og tenk om svulsten sprer seg og de må skjære mer og…

Det er ikke kjempelett å smile til meg selv i speilet. Smiling er vel bare å gjøre…? En enkel måte å få kroppen til å føle seg bedre. Dette kan jeg. Prøver. Blekt.

De andre venter også

Innsjekking 0630. Stille i bilen mens mannen min kjører grytidlig til sykehuset. Følger meg inn, hører dem si at jeg er først av to operasjoner i dag. Han drar på jobb. Venter.

Men jeg blir ikke først, de henter den andre mens jeg blir liggende preppet og klar på gangen. En time. Ingen sier noe. Venter. To timer. Lyst, stadig mer støy etter som dagen våkner. Ikke mobil, ikke noe, er jo klar. Tenker på de som tenker på meg. Nesten verre for dem, de føler og ser ikke det jeg gjør. De kan bare spekulere og vente.

Ber om å få tilbake mobilen. «De har ikke hentet meg enda, de tar den andre først»

«Nå henter de meg!» rekker jeg såvidt å tekste før mobilen forsvinner igjen og jeg blir trillet til operasjon. Håper kirurgene spiser lunsj så de er klare i toppen til meg.

Tanker fra oppvåkningsavdelingen

Føler meg øm og ør. Merkelig å våkne fra narkose. Er levende, trygg, spent, og mest av alt takknemlig. Det vrimler av mennesker og lyder, surkling, stønn og hese stemmer, blå gardiner, maskiner og travle føtter. De har så snille ansikter.

Kirurgen kommer og sier at alt har gått bra, nøyaktig som planlagt. Han smiler og ser trygg og glad ut.
Takk. Tusen takk.

Vondt. Morfin. Sove. Så rart at jeg ikke er sulten.

Venter

Det piper i sykehuskorridoren.. Hva slags piping er det, spør en sykepleier. Jeg tror jeg løfter et øyebryn, det er mange pip her – vet de ikke hva alle betyr? De lytter seg frem til den andre sengen som også venter på å få rom. Batteriet på sengen hans må lades. Små øyeblikk av underholdning, ellers lite gøy å ligge nyoperert på gangen.

Gåing og trilling og piping og skapdører og snakking og travelhet. Jeg venter på portør som skal trille meg til røntgen. Og et rom.

Og mat. Har ikke spist på snart to døgn, bortsett fra to energidrikker i går. Men føler meg ikke sulten…

Nå er alt på stell. Lunsj og middag, enerom, besøk av fysio så jeg fikk satt i gang «trening». Pusteøvelser går greit men er vondt. Slanger og dren ut av kroppen, og totalt fem venekateter i armene. Hvorfor så mange? Husker at mamma kalte seg slangetemmeren da hun var i samme situasjon.

Venter på å sovne

Den klokken som tikker på veggen har jeg ikke hørt før. Klokken er litt over midnatt og det er veldig stille her. Ingen nye pasienter, ingen alarmer eller akutt løping i gangene.

Bare mennesker som venter på å bli bedre. Eller på å sovne.

Det står en leselampe der borte. Orker jeg å hente den selv? Skal jeg ringe på sykepleier? Trenger jeg mer medisin? Drikker litt vann og søler på boken jeg leser. Den blir krøllete i morgen. Orker ikke fikse.

Prøver å sove. Tenker på mann og sønn som kom på besøk i kveld, de fikk meg til å le. Det var vondt å le. Og veldig godt.

Denne natten er heldigvis snart over… Sånne halvsøvnedrømmer med timelange våkestunder er utmattende. Hjernen skrur og vrir på folk og fakta, prosesserer følelser og hendelser og lager kaosdrømmer..

Jeg har ennå ikke grått eller hatt en sterk følelsesmessig reaksjon. Kanskje jeg gjør det i drømme.

Får jeg igjen kroppen min?

Mellom sykehuspysj og bandasjer oppdager hånden min at noe av huden er følelsesløs. Nummen, som om den sover.

Har de skadet nerver? Kommer følelsen tilbake? Mye å lure på som jeg ikke visste jeg kom til å lure på..

Det føles trygt å være her, piller og blodtrykk og sjekk av temp. Men jeg gleder meg til omfavnelse, egen mat, seng, blomster, sminke (så jeg kan skjule veldig mørke ringer rundt øynene).

Jeg gleder meg til å være meg.

Bekymring og andre følelser

Våkner med ny følelse i brystet. Vondt å puste. Midt i.
Ikke redd enda, men bekymret. Har sagt fra. Venter.

Hjertelege, EKG og ultralyd. Perikarditt (hjerteposebetennelse) igjen!  Hatt det flere ganger siden vaksinen. Det ordner seg med riktig medisin.
Faen.

Frøken superoptimist fikk seg en på trynet.

Ut på tur i gangene, sunt å røre på seg. Møter andre subbende pysjmennesker, vi smiler blekt til hverandre.
Tar trappen fra første til fjerde etasje.

Oh
my
god.

Ikke lurt. Såvidt jeg hvesende klarte siste halve etasje. Skjønner at jeg ikke er i toppform, og mangler 20% lungekapasitet…

Veksler mellom sinne over bivirkning av covidvaksinen, og lettelse over at det tross alt var bra jeg ble syk slik at kreften ble oppdaget.

Verden er såvisst ikke svart/hvit.

Hjemme

Nesten vårluft. Kan vente på våren.

Det er så deilig stille! Kan vente på latter og lyd fra kjære.

Hviler. Kan vente på små turer og så lengre turer, kan vente og forvente normal helse om en stund.

Venting på noe godt. Takknemlig for livet.

Etterventing

Fire uker til kontroll. Googlet og leste ikke så mye før operasjonen, helt med vilje. Ville ikke bli overveldet.
Leser nå. Blir overveldet. Lungekreft er faktisk skikkelig skumle greier. Men jeg har aldri røyket.

Pytt, fire uker med rekreasjon går vel fort. Heldigvis har jeg en krystallklar overbevisning om at jeg er i den gode enden av statistikken.

Halvveis mellom operasjon og kontroll

Tatt stingene, stort sett ok. Ett sår sprakk og måtte stripses. Magen ugrei, både tarmer og mellomgulv flytter på seg – det er jo bedre plass inni der.  Kjennes ut som innvendige blåmerker. Huden er overfølsom pga kuttede nerver,  jeg hoster voldsomt når jeg snakker eller beveger meg mye. Er litt nedstemt.
(jada jada, skjønner at jeg ikke kan være helt på topp hele tiden…).

Det går over. Øvelse i å vente på bedring.

Ventetiden utvidet

4 ukers kontroll. Beskjeden «all clear» som jeg hadde håpet på skjedde ikke. De fant bittelitt dritt i den ene lymfeknuten de opererte ut (så lite at det ikke syntes på PET-scan). Men ikke i de andre.
Så da blir det fire runder med cellegift. Jeg tåler det også. God prognose.

Håper på en fin vår, for denne våren blir jeg hjemme.

Livet leves hvert sekund. Livet venter ikke.
Livet er.

Skrevet 5. januar – 22. februar 2023, Kristin Daly.

Takk

💙 Takk til mannen min, barna, familie og venner. Jeg har mange som bryr seg. Jeg er heldig og takknemlig.

💙 Takk til kollegaene i SCALA. Det har vært og er tøft. Dette var ikke det vi planla, trengte eller fortjente etter covid-nedstengning og store endringer. Vi er ærlige, hardtarbeidende og løsningsorienterte, og det å stå i omstilling, prioritere og justere, det er viktig. Kanskje resultatet og det vi leverer blir enda bedre. Diamanter skapes under press.

💙 Takk til AHUS-avdelingene kar/thorax, lungepoliklinikken, hematologisk/onkologisk, prøvetaking og bildediagnostikk. Takk til sykepleiere, leger, portører, teknikere, koordinatorer og alle andre. Jeg har hatt kun gode menneskemøter.

Om du er nysgjerrig på den fantastiske robot-kirurgien, hør på denne podcasten med «min» kirurg Henrik Aamodt.